Fra sidelinja av Tove Mathisen

Det er ingenting som slår det å gå ut grytidlig, før resten av verden har våknet, og samtidig trekke frisk sjøluft ned i lungene. Enkelte dager er lufta mer mettet med hav, sikkert av mange grunner, men siden jeg ikke vet opp ned på nord og sør, eller att fram på øst og vest, så kan jeg ikke si hvorfor.

Jeg bare kjenner det.

Det finnes ikke en parfyme i verden som kan hamle opp med det som naturen gir oss. Kunsten er å legge merke til det. Kunsten er å puste med magen, så lufta rekker helt ned til tærne. Som etter et regnskyll. DA lukter det godt, da. Det er som en renselse, for alle negative tanker forsvinner med regnvannet. Etterpå kan jeg strekke meg mot sola, og la fargene vinne over ugresset.

Da blomstrer jeg.

Eller et svaberg som har ligget i sola hele dagen. Da føler man seg velkommen. Sleng deg ned og ta ei brødskive og en kopp kaffe, for sitteplassen er god og varm og gjestfri.

Hvis du spenner på deg sko eller ski, og legger problemene ( også de innbilte – de som egentlig ikke finnes ) på hylla for en stund, så legger du kanskje merke til haren som forsvinner bak ei rot, eller ørna som svever høyere enn himmelen. Det er det jeg synes er aller best med å være ute, for da klarer jeg å være mer tilstede i øyeblikket. Det er ikke sånn at jeg klarer å gå fra det som tynger eller gjør vondt, for det har jeg prøvd, men det letner på uforklarlig vis, akkurat da, og blåser bort med vinden. Heldigvis blåser det mye på Frøya.

De vonde tankene, og bekymringene som det kanskje aldri blir noe av, ligger fremdeles på hylla når jeg kommer hjem, men jeg fikk i det minste en pause. Jeg skaper en etterlengtet pause, for det er et aktivt valg jeg tar, det å bruke naturen som terapi.

Jeg er ekspert på naturopplevelser, selv om jeg ikke reiser verden rundt.

Jeg liker kortreiste eventyr best, gjerne i eget land, og jeg lengter alltid tilbake til bryggekanten på Vega. Jeg forelsket meg i Helgelandskysten, og vet at jeg skal tilbake, for det er Havlandet som ligger mitt hjerte nærmest.

Jeg er jo Havets datter.

Odd Nordstoga har en sang som heter Kunsten å gå, og den traff midt i sikringsboksen, for den sangen er meg. Han synger nemlig:

Gatene er stille,

skogen ligg der dus og grå.

Det er som heile verden,

som det er meg den ventar på.

Det er eg som er i rørsle,

det her er mitt initiativ.

Det er eg som har serven,

serven i mitt liv.

Jeg er ikke så veldig fan av skog da, egentlig, iallfall ikke sitkagran, men jeg liker tanken på at jeg har serven i mitt eget liv. Jeg velger å være aktiv, for da blir jeg sterkere og mer rakrygget. Jeg velger selv hva jeg putter i ryggsekken, og noen ganger er den altfor tung. Da må jeg tømme ut alt innholdet og begynne på nytt. Hva behøver jeg for å leve et rikt og godt liv?

Hva er det som teller?

I vinter har det vært både skøyteis og skiføre, og det er sjelden kost på Hitra og Frøya. Det er ikke ofte vi kan gå på vannet, for å si det på den måten.

Det er ikke mange som har gjort det før oss.

Egentlig liker jeg meg best til vanns, enten i båt eller kajakk. Det beste med kajakk er at jeg kan smyge meg nærmere fugler og fisk, nettopp fordi den er lydløs, så lenge jeg selv klarer å holde munn, og det klarer jeg, for jeg er ikke flink til å prate i det hele tatt.

Jeg liker best å skrive.

Som om ikke det var nok så har jeg bestemt meg for å sykle Tour de Frøya i år, vårens vakreste eventyr, bortsett fra alle hullene i asfalten. Før har jeg stått på sidelinja, med ryggsekken klar, full av førstehjelpsutstyr - jeg er jo sykepleier- men i år skal jeg delta.

Jeg gjør det for en god sak, og skal sykle for Team Vildestyrke.

Det er dette vi har trent for i vinter, selv om jeg ikke eier konkurranseinstinkt. Det instinktet la jeg på hylla sammen med joggeskoene en gang på åttitallet, for jeg kastet opp før hvert eneste terrengløp.

Jeg skal sykle med stolthet og rosa jakke for Team Vildestyrke, og gir blaffen i rundetiden. Her handler det om å fronte en sak jeg brenner for, nemlig kreftsaken. Om jeg brenner kruttet i Hellesvikbakken, og må slite det siste stykket inn, så er det ingenting mot hva andre må tåle av motbakker.

Det er trist at så mange rammes av kreft, men denne dagen skal være en gledens dag. Vi skal farge dagen rosa.

Det vet jeg at Vilde vil bli glad for.

I vinter har vi trent innendørs, på spinningsykkel, og det er gørrkjedelig, for jeg kommer ikke av flekken. Det eneste positive med spinning er at ingen sykler fra meg, og ingen merker om jeg skrur belastningen ned til et minimum i de tyngste bakkene.

Jeg sykler side om side med broren min, og er uslåelig.

DEN følelsen.

Jeg foretrekker heller å sykle utendørs, for da kan jeg kjenne lukta av alle årstider. Det er alltid motvind, både når jeg sykler bort og hjem. Logisk sett så skulle jeg hatt medvind den ene veien, men sånn er det aldri. Lukta av vår setter seg fast i håret, for like sikkert som at syklistene okkuperer veien nå i mai, så har møkkasprederen en jobb å gjøre.

Det lukter fjøs og penger, så vi skal ikke klage.

I morgen braker det løs, og jeg håper at alle på fire hjul biter tennene sammen og tar hensyn, selv om det er fryktelig irriterende å ligge bak en horde med syklister, som attpåtil sykler midt i veien.

Jeg vet, for dette er årets verste dag for den som jobber i hjemmetjenesten, og har veien som arbeidsplass. Verre enn julaften, faktisk, den kvelden i året da alle helst vil være hjemme hos seg selv, og ikke på jobb, selv om det er veldig fint å være på vakt denne kvelden likevel.

Da kan man gjøre en forskjell for andre, og det er nettopp det som er så fint med å arbeide på den måten som vi gjør.

Alltid på veien, 365 dager i året.

Jeg har meldt meg på i mosjonsklassen, og i gruppa som skal sykle på over to timer, for jeg er født pessimist. Det eneste jeg vet er at denne racersykkelen SKAL rundt øya, for jeg har lånt den av tantegutten min, og det forplikter. De to siste årene har denne sykkelen vært innblandet i velt, så jeg føler et stort ansvar for å bringe raceren og meg selv over målstreken, uten uhell eller skade.

Jeg tipper at jeg klokker inn på 1.45.

Sann mine ord.