Jeg bruker å si at den eneste egenskapen jeg har, er at jeg er god til å google. Det har vært ment som spøk, men etter nærmere ettertanke, så har jeg kommet fram til at det er den eneste egenskapen man trenger. Alt du trenger å vite finnes på internett. Dermed trenger du ikke å kunne annet enn hvordan du får tak i all kunnskapen.

For noen år siden kjøpte jeg en leilighet. Leiligheten var ferdig møblert av kvinnen som bodde der før meg. Men dama hadde dødd 28 år før jeg kjøpte den, og alle møblene var nykjøpt når hun flyttet inn i 1938.

Selv om det kan virke sjarmerende å bo slik de bodde på 30-tallet, blir det tungvint i lengden. Sikringsskapet besto av én kurs. Skulle vi støvsuge måtte vi finne fram hodelykta og skru av alt som var elektrisk. Støvsugeren alene trakk mer strøm en el-anlegget tålte, men takket være trege sikringer kunne vi støvsuge et par minutter av gangen uten at de røk.

Bortsett fra leiligheten er det mye som har forandret seg på 80 år. I 2015 vil man helst slippe å teipe alle vinduer når vinteren kommer, eller sitte i en sprinkelsofa uten polstring. Derfor ble det bestemt at kåken skulle få seg ei skikkelig overhaling. Jeg har lest Erlend Loe, og har fått beskrevet gleden av å sette opp en vegg. Med det i mente, og med den enorme kompetansen på googling, ble det besluttet å gjøre alt bortsett fra listverket selv. Det sies at man ikke kan polere en bæsj, men jeg tror at et godt utført listverk kan kompensere over for mang en bommert.

Det frister å hamre løs, men jeg bestemte meg tidlig for å ikke bli Sinnasnekkeren-materiale. Men allerede den første uka var jeg på god vei ut i hengemyra. Sinna-Ottos regel nummer én, er å gjøre ferdig ett og ett rom. Men i meg blomstret en tanke om at når man først har tatt fram slegga for å rive én vegg, kan man like godt rive resten også.

Til slutt sto jeg der med et skall bestående av yttervegger, tak og ei pipe. Gulvet skulle først komme et par måneder senere.

Å rive er både moro og lett. Man får ødelagt utrolig mye på kort tid. Det tar derimot lengre tid å bygge opp igjen, noe som også påvirker motivasjonen. Når man koster støv på tredje dagen er det lett å prokrastinere. I tillegg blir google-ekspertisen min en også en kjepp i hjula. Ulempen med internettet er at det aldri gir et entydig svar. Dette i kombinasjon med  en moderat beslutningsvegring gjør at mange avgjørelser som blir satt på vent. Og når jeg endelig har bestemt meg, så viser det seg at det er godt over en måneds ventetid på ting. Slikt blir det forsinkelser av.

Jeg lar meg ikke stresse, og tar det hele med ro. Noe som også er en feil, i følge Sinna-Otto. Før vi starta lovet jeg samboeren å aldri gi beskjeder i form av kjeft. Jeg trodde det var en grei avtale, for jeg skulle jo uansett gjøre alt selv.

Men etter hvert innser man at det er lettest om man er to. Men å holde munn heller enn å kjefte har gitt meg en hel del grå hår. Det frister å brøle ut hvordan ting må gjøres. «Nei» er et ord jeg biter i meg til stadighet. «Du må jo forstå, bruke hodet og tenke selv». Å ikke kjefte må være den dummeste lovnaden jeg noen gang har gitt. Men jeg er rausheten selv, og lar ballen ligge. Jeg tvinger heller fram et smil og trøster meg med at hun er unnskyldt.

- Hun er jo tross alt ikke like flinkt til å google som meg.