Fra sidelinja:

Jeg har også fått min egen Skybert. Min egen oppdiktede fantasifigur. Han heter Bølmer Ødegård. En engelskfødt gutt døpt Henry, med britisk mor og far fra Rognheim på Byåsen. Laget i ei bakgate i London, en sen lørdagskveld, etter foreldrenes inntak av alt for mye Bulmers cider. Et høydramatisk utfall av en i utgangspunktet ukomplisert fotballtur. Ei fortvilet mor, som ikke var av de mest ressurssterke, ga Bulmers-konsernet skylden for at magen este ut. Hun gikk til sak mot dem og havnet på førstesiden i de største engelske avisene. Snart fikk guttungen tilnavnet Bulmer. Det måtte bare bli sånn.

Bølmer er et resultat av – ikke bare mye engelsk cider – men av et personlig og privat prosjekt, der jeg forsøker å finne tilbake til den gale, grenseløse fantasien som herjet med mange av oss i barne- og ungdomsårene.

Jeg kunne skrive stiler på 20-30-40 sider om alt og ingenting. Historiene tok som oftest helt av underveis, og innholdet var av en slik karakter at det stort sett ble møtt med måping og ”Ja, det er ingen ting å si på fantasien, i hvert fall!”.

Det var lett å bomme på oppgaven den gangen. Se for deg en dart-pil som har perfekt kurs mot blinken, men plutselig feies til side av et vindkast eller to eller tre. Sånn var stilene. En gang var stiloppgaven ”På Lerkendal”. Jeg skrev side opp og side ned om et slags kriminalmysterium, trolig inspirert av Hardy-guttene. Stilen var på rundt 30 kladdbok-sider, og i absolutt siste linje sto det: ”Så dro vi til Lerkendal.”

Hjalmar Ødegård, ungkaren og dansebandmusikeren fra Rognheim, dro til Highbury. Arsenals bane. På nyåret i 1970. For å se sitt elskelige fotballag slå Chelsea. Han var en av de 51.338 som var benket rundt gressmatta. Hadde kampen endt bedre, ville kanskje den unge trønderen ha gjort ting annerledes ut over kvelden også. Men på Allsop Arms var det billig drikke for en ”blodfan” som trengte trøst.

Ødegård ble unnfanget den kvelden, men faren var ikke klar over det før tolv år senere. Da kom ungen med SAS. Bulmer ble Bølmer. Crawford ble Ødegård. Og måtte lære seg nye bokstaver, legge krutt på trikkelinja og takle Hallsetgjengen. Og med en forholdsvis ressurssvak og språkdårlig far måtte han ta fatt på voksenlivet fra dag én i Trondheim.

Vi tar alle fatt på voksenlivet på et eller annet tidspunkt. Forhåpentlig litt mer gradvis enn Bølmer. Da jeg selv endelig fikk viklet meg ut av barndommen, lot jeg en del bli liggende igjen. Blant annet fantasien. Den drysset antakelig av langs veien inn i voksenlivet, eller kanskje var flasset som tøt ut av hodet, egentlig fantasien som tørket inn.

Dette skjer ikke bevisst, men vi havner sakte men sikkert i ferdig definerte firkanter, hvor våre handlinger blir kloke og forutsigbare. Vi gjør det som forventes, og bryter sjeldnere ut av normalen. Vi lar ikke vinden ta tak i dart-pilene i samme grad som før. Nettopp derfor startet jeg Bølmer-prosjektet. Jeg skulle skrive meg ut av firkanten. Hente fram galskapen som styrte barndommens penn. Målet var å finne ut om det var mulig i voksen alder, ferdig knadd og rotfestet, å bli den kreative stil-skriveren igjen.

Om jeg har klart det? Tja. Allerede da Hjalmar Ødegård hentet sin førstefødte på flyplassen, ikledd Arsenal-slips og norsk flagg, kjente jeg fantasien komme sigende. Det ble et ganske så pinlig øyeblikk i den gamle ankomsthallen på Værnes.

Og verre har det blitt. For underveis har galskapen vært økende. En herlig følelse. Det er i ferd med å bli en stil på 30-40 sider og vel så det. Kanskje må jeg finne igjen en av mine gamle norsklærere å få den vurdert…?

Hvordan det går med Bølmer, vet jeg ikke. Hans liv er ikke ferdig tegnet ennå. Men noe enkelt møte med et nytt land, et nytt samfunn og en ny far ble det ikke. Kanskje går det ham vel til slutt. Jeg vet ikke, men jeg håper det…

Krister Olsen