LESERINNLEGG av Arnfinn Storø

I HF av 15 sept. d.å. er fri ferdsel i utmark omtalt, og jegere og grunneiere som utøver jakt er fremstilt på en ensidig og lite nyansert måte.

La meg først fastslå at jeg ser positivt på turgåing og bruk av utmark i rekreasjonsøyemed. Dette har stor betydning for folkehelsa generelt, og flere burde nyttiggjøre seg av denne muligheten.

Friluftslovens §2 fastslår rett til fri ferdsel i utmark.

Samme lovs § 11 legger begrensninger, og gir rett til bortvisning hvis ferdselen er til skade eller ulempe for grunneieren.

I de siste år har det på Hitra vært felt over 900 hjort hvert år. Dette representerer en antatt førstehåndsomsetning på over 4 mill. kr., slik at det er en betydelig inntekt til de grunneiere som har jaktrett. I tillegg kommer losji, bespisning og annen handel som følge av jakta.

Jegerne gjør hver høst en jobb for storsamfunnet med å forvalte hjortestammen til et forsvarlig nivå, fastsatt av kommunes viltmyndighet.

Hvis hjortestammen fikk vokse vilt, ville påkjørsler øke med de følger det kan ha materielt og menneskelig. Videre vil beiteskader på åker og eng vokse til uakseptable nivå, samt at risikoen for sykdom blant dyrene ville bli betydelig. Hitra har ingen andre hjortepredatorer enn jegerne. Et lite aktuelt alternativ er å innføre bjørn og ulv til å gjøre jobben.

Jegerne gjør derfor en betydelig samfunnsnyttig jobb for å forvalte hjortestammen, og bør få ro til å utøve jakta på effektivt og forsvarlig vis.

Det er klart en ulempe for jeger og grunneier at de i en jaktsituasjon blir forstyrret av turgåere.

Dette vil medføre større tidsforbruk for jegerne for og nå fastsatte avskytingsmål, og i verste fall når man ikke målet. Det er krevende å felle et bestemt antall dyr etter alder og kjønn.

Nå er det stor forskjell på jaktterreng. Der terrenget er en del av et større skogbevokst område, vil ikke dyrene skremmes ut av området med ferdsel. Der det er forholdsvis store arealer innmark, vil dyrene holde til i nærheten og venner seg til folk og ferdsel. Stor trafikk, over tid, i enkelte lite skogbevokste områder, som ligger utenom allfarvei, vil derimot føre til at dyrene skyr området.

Man skal heller ikke undervurdere at enkelte situasjoner hvor turgåere plutselig dukker opp i jaktsituasjonen er farlige, og faren øker med økt turgåing. Det er jegeren som har ansvaret, men det hjelper den lite som blir skadelidende.

I de fleste jaktvald jaktes det ikke hele tiden fra jaktstart til jaktslutt. Det skulle derfor være enkelt å ta en telefon for å sjekke ut om det jaktes i det aktuelle terrenget den dagen man planlegger tur.

Det er også noen irritasjonsmomenter som jeg vil nevne.

Stikkrenner gjennom skogsveiene er ofte merket med stikker, slik at men kan finne rørene når disse tettes til ved flom. Det ser ut som turgåere finner fornøyelse i å fjerne disse stikkene. Enten det er rent hærverk eller uforstand, er ikke godt å si. Videre er det ikke sjelden at grunneiere finner skogsveiene fullparkert av biler, slik at eieren ikke kommer fram med traktor og redskap.

Det er båndtvang for hunder hele året på Hitra, men det er ikke uvanlig at man i utmarka møter hundeiere med løse hunder.

Overnevnte styrker ikke den gjensidige respekt og forståelse. Turgåere bør derfor rydde litt i egne rekker.

Poenget er ikke at turgåere generelt skal bortvises under jakta. Med fornuft og litt smidighet fra partene, vil både jegere og turgåere kunne bruke utmarka. Med gjensidig respekt bør dette gå bra, men det kan ikke være slik at det er kun grunneiere og jegere som skal vike i alle sammenhenger.

Fillan, 28.09. 2015

Arnfinn Storø