1.påskedag 1942 la de fleste norske prester ned sin stilling i protest mot naziregimet.

I siste »Hav og himmel», menighetsbladet for Frøya og Hitra, skriver Johan G Foss om kirkekampen under krigen, og hvordan de lokale prestene forholdt seg til okkupasjonsmakta.

5. april 1942 var en merkedag. Etter at domprost Arne Fjellbu i Nidaros var blitt fratatt sitt embede fordi han ikke ville samarbeide med nazistene, ble det denne dagen (1. påskedag) lest opp et programskrift i mange av landets kirker, samtidig som de fleste prestene la ned sine statlige embeder.

Illegalt blad

På Frøya og Hitra la tre av fire prester ned sine embeder.

Unntaket var kapellan Ole Severin Holt på Hitra, som valgte å samarbeide med styresmaktene. Sognepresten i Hitra, Edvin Rein, ble derimot en viktig motstandsmann.

- Han var en bestemt motstandsmann. Jeg vet at Gastapo var på besøk hos han i alle fall tre ganger. Men Rein var veldig smart, og ikke enkel å ta, sier John Strøm, som har vært områdesjef i heimevernet i over tredve år, og har samlet mye historie om krigsårene i øyregionen.

Blant annet sitter Strøm inne med originale utgaver av et illegalt blad som Rein forfattet for å informere ordfører Småge.

Gjennombruddet

I utgaven fra medio april 1945 står det:

«I påsken for tre år siden det manifest ble lest opp som betegnet gjennombruddet i kirkekampen, Kirkens Grunn og erklæringen om embetsnedleggelse. Vi husker alle de mektige virkninger som fulgte i bygd og by. Dessverre må vi kontstatere at menighetene  nå ikke lenger som den gang lever med i kirkens kamp. Vel på grunn av manglende orientering om hva som foregår utenfor sin egen menighet (…) Kampen har jo nå et mer lokalt preg, men ikke desto mindre er den i dag skarpere og ofrene flere enn noen gang før».

Kirkesanger Hammer ble arrestert

På Frøya la både sogneprest Sigurd Vågnes og hjelpeprest Johnny Naas ned sine embeder i 1942.

I menighetsbladet referer Foss til hva Vågnes skrev etter krigen:

«Prestene på Frøya fikk sterk støtte fra menighetsrådene og menighetene. Noen særlig vanskeligheter fra tyskerne og nasistene fikk ikke prestene på Frøya gjennomgå. Bortsett fra husundersøkelser og forhør med trusler på prestegården fikk man stort sett arbeide i fred. Dette kom vel av at det var forholdsvis få nasister på Frøya. Nasimyndighetene prøvet flere ganger å opprette menighetsråd her, hvilket dog ikke lyktes. Trots en del vanskeligheter fikk de gamle menighetsråd hele tiden virke som før. Kirkesangeren i Nord-Frøya, lærer [Kristian] Hammer, ble arrestert i begynnelsen av september 1944. Etter opphold på Vollan og Falstad slapp han først ut av fengslet ved frigjøringen.»

Prestene som la ned sine stillinger, mistet også lønna fra staten. De måtte klare seg med hva prestegårdene ga, og penger som menighetene samlet inn. I følge historiker Even Lange var det denne situasjonen som skapet den norske folkekirka.

«Motstanden gjorde statskirken til en folkekirke»

Sogneprest Edvin Rein