Fra sidelinja: Gisle

Eller intet skjer annet enn at kroppen ligger der, og er død. Ingen bor i denne kroppen lenger; turen er slutt, og det var det. Om det eksisterer en tilværelse på "den andre siden, se det får en greie på etter at din jordiske tilværelse er avsluttet, forhåpentlig vis.

Ingen kommer i hvert fall tilbake fra ferden, om det i det hele tatt skjer noen ferd. Returbillett kan man ikke få kjøpt eller ervervet på annet vis. Grunnen til at jeg har beskjeftiget meg med dette grimme tema, er at mange bekjente og kjære har møtt døden, og jeg er nå også kommet inn i køen for aktuelle kandidater til et slikt møte. Jeg har også registrert at det store flertall som er beskjeftiget med innsamling av "reisebevis" er menn. Hvorfor?

En forklaring er at de første menneskene ordnet en arbeidsfordeling mellom mann og kvinne. Kvinnen føder barn og må være i ro, mens mannen skulle skaffe større byttedyr, og dermed ble utvikling av våpen, en bibeskjeftigelse. Disse våpnene ble også brukt i konflikter med andre skapninger. Ingen syntes å være immun mot voldsbruk. Kain og Abel som hadde direktelinje til Gud, var også, gitt omstendighetene, villige til å bruke vold. All statistikk viser også en stor overvekt av menn som knyttes til bruk av vold. Det synes som koblingen er klar, er du mann, kan veien til bruk av vold være kort. Men heldigvis lever det store flertall av menn et normalt liv uten bruk av vold.

Gisle var en slik ikkevoldelig person. Han var en bamse av et mannfolk. Han var min fetter og en nær venn som døde to dager før han fylte 76 år. Dessuten var han slik søringer oppfatter nordlendingen. Mennene er som figurene til Arthur Arntsen, og fremst blant dem er Oluf. De er kvikke og langt unna trege trøndere. De har et milt sagt blomstrende språk, samt en egen evne til å få kontakt med folk. Når nordlendinger møtes, blir det som å være i det felles venteværelset til en øyenlege og en tannlege i Chania på Kreta. Jeg hadde blitt tatt av en stor bølge på stranda i Agia Marina, en landsby 8-9 km vest for Chania, og i samme slengen for brillene. Venteværelset var fullt av folk som pratet med hverandre, mens man i Norge skotter på hverandre, må man si noe så visker man. På toppen av det hele så førte legene en samtale med hverandre som ikke var mindre høylytt. Ved neste besøk, gikk vi etter lyden. Pasientene var nye, men like mange. Flere av de ventende prøvde å få kontakt med, men innså at språket var gresk for oss.

Gisle var så heldig å leve midt i "landet i eventyret". Jeg husker ikke første gangen vi dro nordover med hurtigruta til Harstad, men landet i eventyret, "Sørvikmarka" lå noen mil sør for Harstad. Jeg regner med at jeg har tilbrakt ti sommerferier der. Det regnet kun en gang, men sol var det hele døgnet. Påkledningen var enkel: shorts, eller som vi sa: kortbuks. Vi var inne kun for matens skyld. Vi ble derfor ganske fort brune. Det var aldri noe snakk om solkrem med solfaktor. I begynnelsen av ferien var vi rosa, og en kunne rive huden av i store flak, og det var vanskelig å sove pga solforbrenninga. Men plutselig en dag plagdes vi ikke lenger, rosafargen og smertene var borte.

Gjennom denne bygda rant det en liten elv/stor bekk med et par fossestryk, en stor kulp med fisk. Fin Bekkeørret ble utsatt for et intens fiske, uten at bestanden ble redusert. Nå var vel heller ikke redskapen særlig avansert: stang med mark, hov, bøtter og av og til en garnstump. Hva gjorde en bøtte i slikt selskap? Forestill dere 8-10 unger med hver sin bøtte som sperret bekkeløpet ved å stå side ved side med bøtta mellom beina. 2-3 andre unger "bakset" (å slå f.eks. på elvebredden med ei grein) slik at ørreten for nedover og der møtte sperringa. Flere ganger kom fisken så fort at det eneste som en fikk, var lyden av fisken som traff bunnen på bøtta. Fangsten var skral, men spennende.

Som regel var vi tre som holdt sammen: Gisle, bror min som var vel ett år yngre enn jeg, og jeg. Vi utvidet ekspedisjonsområdet hvert år i takt med økende alder. Vi hadde blink på låveveggen, pil og bue laget vi sjøl, og ble vi lei blinken, var det flere frittgående høner som en kunne bruke som mål. Denne jakten på hennes høner, ble ikke akseptert av bestemor følgelig var jakttiden svært begrenset.

Jeg kan ikke huske at vi kjedet oss, med unntak av den gangen det regnet. Da satt vi i vedskjulet og hørte regnet tromme mot bølgeblikktaket. Hva skulle vi finne på nå? Så sluttet det å regne, og kjedsomheten forsvant, inntil det igjen regnet. Men jeg har glemt de andre gangene det regnet.

Midt i dette eventyret var Gisle. Barndommen er uløselig knyttet til bygda og Gisle. Senere ble vi gode venner som voksne, men det er en annen historie. Tusen takk Gisle for dittbidrag som bindeleddet mellom to byfanter og "landet i eventyret".

God helg!