FRA SIDELINJA AV KARIN JEKTVIK

Espen Askeladd var en tøff, ung mann. Dristig og listig dro han ut i den store, mørke skogen for å kjempe mot troll.

Jeg er ikke like tøff. Jeg er mørkredd. Ikke på den måten at jeg er redd for mørket, men jeg er redd for det dystre og mørke. Jeg er redd det hatske og umenneskelige. Jeg liker ikke frykten som skapes av å ikke se lengre enn sin egen nesetipp. Jeg liker meg i lyset. Ikke i skyggene. I skyggene lurer trollene. Grumset. Som ikke tåler dagslys. Jeg oppsøker disse trollene så sjelden jeg kan.

Men i det siste har trollene krøket seg ut av mørket og inn i lyset. Troll gjør det når de lukter at noe er i endring. Når noe ikke lenger skal være som det alltid har vært. Når verdenen de lever i kan komme til å bli tilført noe nytt. Da blir de lyssky trollene mørkredd … Da kommer de ut til oss.

Troll takler dårlig det som er annerledes. De er redd kulturer de ikke har vokst opp med. De er redd mennesker som snakker andre språk og spiser annen mat. Troll liker seg i skyggedalen, der de får være i fred. Men frykten for besøk i skyggedalen, har jaget de ut i dagslyset. For hva om disse menneskene, med en annen hudfarge, et annet språk og en annen kultur, banker på døra til Hr. Troll og sier ”Hei”. Eller enda verre:

- Kan du hjelpe meg og familien min. Vi har ikke noe hjem lenger, og har rømt i flere uker. Til fots, i fullasta biler og gjennom farlig farvann. Nå har vi endelig kommet til et trygt sted. Kan vi få bli her litt? Hvile oss. Og skape en trygg tilværelse for oss selv og familien…

- Ja, selvfølgelig skal dere få det, sier vi!

Men trollet sier nei. Trollet roper hjelp, og mumler ett eller annet om kristenmanns blod. Det hytter med nevene og rister i furet og værbitte granlegger. Det stiller seg breibent foran porten til Soria Moria slott, og påberoper seg eierskap til hele kongeriket og prinsessa med. Så henter trollet opp eder og galle fra sitt innerste, fryktinngytende mørke i berget det blå. Og lar det flomme utover sosiale media, på diverse nettfora og i debatter. Nei, jeg trenger ikke gjengi det de skriver. Jeg orker ikke. Vil ikke. Innleggene deres fortjener ikke mer oppmerksomhet.

Da henter jeg heller fram min indre Espen Askeladd. For selv om alt det trollet spyr ut gjør meg mørkredd, skal det ikke vinne. Det skal få spise i seg hvert et eneste ord, til det sprekker.

For når mennesker reiser fra alt de har, tar med seg barna sine og flykter i overlasta båter, vel vitende om at det kanskje er det siste de gjør, da flykter de fra noe som er verre enn døden. De flykter fra terrorister  - de verste verden noen gang har sett. Terrorister med våpen så grusomme at det er verdt å ofre livet i flukten.

Og når de – slitne etter flere døgn på reise, med en sorg i hjertet over drepte familiemedlemmer, hjem i ruiner og knuste drømmer og framtidsplaner – kommer til oss og ber om hjelp, skal vi selvfølgelig ta imot dem. Selvfølgelig skal vi det!

Men i kampen mot trollene undres jeg over hvor alt dette hatet kommer fra? Er det redsel for å miste noe? I så fall hva? Er de redd disse menneskene som ber om hjelp egentlig sier: Gi meg ektefellen din! Gi meg alle pengene dine! Gi meg huset ditt, ungene dine, jobben din … Gi meg alt du har.

Eller er det redselen for å se og oppleve noe nytt? Redselen for å få en smakebit av det ukjente? Redselen for at bekvemmeligheten under steinen i skyggedalen skal rokkes ved? Redselen for at de - fra dette andre landet – skal være bedre, vakrere, flinkere? Er det sjalusi som river og sliter i trollene? Ren misunnelse over at noe de ikke kjenner til, noe annerledes, skal komme inn i det trygge, kjedelige mørket og spre lys, farger, nye smaker og spennende tanker og historier?

Uansett hva det er må det være utrolig trist å være troll, tenker jeg. Det må være trist å være redd hele tiden. Redd for både lys og mørke. Det må være trist å ligge under en stein i skyggedalen mens verden og livet passerer.