FRA SIDELINJA

Noen påstår at problemene vi i vestlige land har, ikke er problemer. At det er småting i forhold til det mange sliter med andre steder i verden. Dette må være mennesker som aldri har fått flis i iPad-fingeren!

Skjønner ikke hvordan folk kan nedlate seg til å kalle slikt ilandsproblemer. Da har de lite annet å bry hjeRNEN SIN MED.

SØREN, CAPS-locken slo seg på. Det skjer alt for ofte, og ingen ting er så irriterende som akkurat det. Jo, kanskje når naboen øver på tubaen. Hvis jeg åpner vinduene kan jeg høre det så vidt, hvis vinden står i vår retning. Hensynsløst.

I går, da jeg var ute og klippet plena, hørte jeg tuba-pumpingen hver gang jeg slo av gressklipperen. Ingen fred å få. Men siste gang klipperen stanset, var det et annet problem som opptok meg mer: Batteriet var tomt, og jeg hadde to meter igjen å klippe!

Hvem er det som produserer slike batterier som ikke varer hele plena? Mens en nabotuba varer i evigheter… Det er ingen rettferdighet i denne verden.

Nå tror kanskje du at jeg er en sånn som har lett for å irritere seg. Jeg er ikke det, men det irriterer meg at du tenker sånn. Så lenge ting fungerer og alt går min vei, er jeg et smilende vesen.

Nå er det dagen derpå. Jeg har akkurat klipt de to siste meterne. Går inn i huset og setter meg tungt i lenestolen. Finner fram iPaden og åpner nettleseren. Ingen ting skjer. Nettet er nede. Jeg passer meg vel for å banne, men har lyst.

Henter fram mobiltelefonen og ringer sporenstreks til nettleverandøren: ”Du har nå fem valg…, ”du er nå nummer 23 i køen…”, ”jeg skal sette deg over til noen som kan mer om dette…”, ”har du forsøkt å restarte routeren?”. Samtalen varer i 44 minutter.

Nettet er snart på plass, men nå ber iPaden om wifi-koden. Hvorfor?  Og hvor er den? 28 bokstaver og tall i stort og smått. En idrettsprestasjon å få alt rett i første forsøk, og jeg er ingen idrettsmann lenger. Snubler meg gjennom de 28 tegnene fire ganger, før det blir helt rett.

Nettet er tregt. Det henger. Tida går. Åpner pc-en i stedet. Lenge siden sist. ”35 oppdateringer pågår”, lyser på skjermen. Går og slår på kaffemaskinen imens. ”Tom vanntank” avløses av ”Fullt grutspann”.

Ordner meg en kjapp lunsj. Koker egg, men egget sprekker i det jeg legger det i vannet. Omsider ligger det likevel på brødskiva og venter på kaviaren. Jeg finner den ikke, og innser at den antakelig har rutsjet ned andre tarmsystemer enn mitt. Og egg uten kaviar er slettes ikke godt. Nei og nei.

Kjører i den røde bølgen bort til kjøpesenteret. Bak en irriterende bil som holder fartsgrensa. Får ikke til å parkere, fordi bilen i nabolomma har parkert skjevt. Makan! På veien inn ødelegger regnet, frisyren som jeg brukte flere minutter på å få lagt til.

Begynner i minibanken. Trenger en hundrelapp til en bursdagsgave minstemann skal på i kveld. Automaten har bare femhundrelapper. Typisk. Strener til butikken for å kjøpe kaviar. Rulletrappa er i ustand. Jeg må gå! Kø i kassen. Noen har god tid. Får ikke lukket lommeboka ordentlig. Har for mange kort. Det er faktisk blitt et problem.

Endelig hjemme. Kaviaren kommer på plass. Setter meg i godstolen med brødskiva og en kopp kaffe og setter i gang en spilleliste på mobilen. Ørepluggene faller ut når jeg tygger maten. Pokker altså. Idet jeg forsøker å manøvrere pluggene på plass, sklir egg og kaviar av brødskiva og ned i fanget mitt. En stripe kaviar blir plutselig mye kaviar når du får det på klærne.

Alt dette blir for mye for meg. Impregnert i kaviar og svett av alt styret, kommer jeg meg inn på badet for å ta en dusj. Godt i gang med kroppsvasken oppdager jeg at et langt hår er grodd inn i såpa. Ikke mitt! Må grave neglen lagt inn i Lano-stykket for å få løsnet hårstrået. Så begynner prosessen med å få bort all såpa som har lagt seg under tåtupp-plata. I det lille basketaket skvetter såpestykket ut av hånda mi, ned på gulvet og inn under badekaret. Innerst mot veggen.

Hvem sa at vi i den vestlige verden ikke har problemer?

Krister Olsen

PS! Idet jeg slår av dusjen hører jeg naboen igjen. Og tubaen!