Fem år etter at de forlot Melhus for å bosette seg på Frøya er May, Arvid, Grete og Lise Hilmarsen strålende fornøyd med valget de tok. Lyset, naturen og ikke minst folket er det de trekker fram når de skal beskrive hvorfor de er så tilfredse.

Arvid Hilmarsen er opprinnelig sulværing, men som så mange andre forlot han kommunen etter endt skolegang. Sammen med May fra Hølonda slo han seg etter hvert ned på Hovin i Melhus kommune, hvor de bodde i 15 år. Men så kom lengselen etter kysten.

- Mamma og pappa ville se sjøen, fastslår Lise på 15 år. Hun og tvillingsøsteren Grete var ennå ikke fylt ti år da familien flytta utover. Sønnen Øyvind, som i dag er 26 år og bor i Skaun, hadde allerede forlatt hjemmet, og ble ikke med utover.

- Vi hadde vært og besøkt skolen på Sistranda, og blitt kjent med noen før vi begynte i femteklassen på Sistranda, sier Lise.

- Ungene på vår alder var lett å bli kjent med, sier tvillingene.

Ryktene var overdrevet

Selv om de gledet seg til å gjøre frøyværinger av seg, var May (51) og Arvid (52) likevel litt skeptiske da de hadde bestemt seg for å flytte til Frøya.

- Vi leste, blant annet i lokalavisa, at det var en del problemer med narkotika, også på skolen. Og etter at vi kom utover fikk vi også høre noen rystende historier om narkotikasalg i skolegården og et hardt miljø. Men vi fant fort ut at det ikke var så ille som ryktene sa, og vi har faktisk ikke hatt noen problemer med jentene og ungdomsmiljøet, sier de.

"Stolt øyværing" er en del av lokalavisa Hitra-Frøyas jubileumsfeiring. Vil du lese flere historier om stolte øyværinger, gå til www.øyværing.no

- Riktignok var det en enkelt episode den første skoledagen, men da vi fikk oppklarert den, var alt i orden. Og etterpå har ikke jentene hatt ubehageligheter, sier Arvid Hilmarsen.

Flotte ungdommer

Jentene forteller at det gikk veldig greit å få nye venner.

- Ungdommene på Frøya er mye mer åpne enn de er andre steder, så vi opplevde at medelevene våre kom bort til oss og ville ha kontakt. Nå har vi “akkurat passe” med venner, forteller Lise.

- Jeg er ganske nøye når jeg velger venner, legger Grete til. Hun er den stilleste av de to, så det er som oftest Lise som fører ordet. Begge trives godt hjemme, hvor de spiller, synger og skriver sanger. Og de er flinke til å be med seg venner hjem.

- Alle ungene og ungdommene som har vært innom oss, har vært flotte og trivelige unge, sier tvillingenes foreldre.

Fantastiske lærere

Både tvillingene og foreldrene har bare godt å si om klassekontaktene jentene har hatt siden de kom.

- Først hadde de Sissel Måsøval og Ulrik Ervik. Begge er svært dyktige lærere. Etterpå har de hatt Kjersti Marie Hestnes Hjertø. Hun er suveren, sier May fornøyd.

- Hun er så flink til å se alle i klassen. Hun viser også at hun har respekt for oss, og så får hun respekt tilbake. Det er aldri bråk i timene til Kjersti Marie, sier Lise og Grete.

Begge jentene har vært aktive i kulturskolen og i håndball. Håndballen har de lagt bak seg, og Grete er ikke lenger på kulturskolen.

- Jeg sier Grete har permisjon, for jeg håper hun vil tilbake igjen, smiler mamma May.

Ivrige kulturskoleelever

Begge jentene er svært musikalske, trakterer flere instrumenter og synger. Den musikalske karrieren startet de tidlig.

- Vi fant ut at vi ville være med i Melodi Grand Prix junior, så da måtte vi skrive egne tekster og lage musikken selv, forteller Lise.

Men jentene var bare fem-seks år den gangen, og kunne ikke å skrive. Løsningen ble å få mamma May til å notere ned det de diktet. De kom aldri til MGP junior, men begge har deltatt flere ganger på Ungdommens kulturmønstring. De har mange positive opplevelser med kulturskolen på Frøya, hvor de har fått utviklet både stemmebruk og håndtering av ulike instrumenter.

Gøy med cheerleading

Nå går Lise og tar pianotimer, og hun er også med i band. Rett som det er blir hun spurt om å opptre, og det er sjelden hun sier nei.

- Jeg stortrives på kulturskolen, og det er alltid like hyggelig å komme dit og møte lærerne. Og så er jeg takknemlig for det Olav Raanes har gjort for meg når jeg har opptrådt i kulturhuset. Han er alltid så flink til å ta seg av opprigging og låner meg utstyr når jeg skal synge, sier Lise med et tilfreds smil.

Til jentenes glede fikk de begge plass på Cheerleadinggruppa i høst, og de forteller med iver om da de opptrådte på handelsstandens juletretenning.

- Ingen brydde seg om det dårlige været. Vi både satte og la oss ned når vi skulle, selv om det var både mye vind og regn. Det var kjempeartig, sier jentene, som absolutt ikke angrer på at de flytta utover til Frøya.

Fikk jobben hun ønsket seg

Men hva med foreldrene? Hva var det som lokket Arvid og May utover?

- Jeg var, og er, så fascinert av lyset. Jeg kan stå nede i Sistranda kystbarnehage og se utover sjøen og bemerke det flotte lyset. Men jeg vet ikke om frøyværinger flest ser det. De er vel vant til at det er sånn, ler May.

Med bakgrunn fra barnehage på Hovin var hun frampå og ønsket seg jobb i den sjønære barnehagen.

- Dessverre hadde de ikke noe ledig. Jeg hadde gitt beskjed om at jeg tok hva som helst, jeg kunne gjerne komme på tilkalling, smiler hun.

Og sånn startet det. I dag har May fast arbeid i barnehagen, hvor hun setter setter pris på både jobben, ungene og kollegaene.

Arvid synes det er deilig at frøyværingene er så åpne. Av og til litt for åpne, synes han som etter mange år på Hovin var blitt vant til et mer innesluttet folkeslag.

Lang vei etter bildeler

Da de kom til Frøya kjøpte familien leilighet på “internatet” på Sistranda, i bygget hvor Arvid bodde da han gikk videregående. Men i oktober 2010 pakket de sakene sine og flyttet en gang til. Denne gangen til Uttian.

- Det var det beste huset vi fant, og det er veldig godt og rolig her. Vi bor tett på naturen og pleier å ha både sau og gjess på plena. En flokk ryper holder til under verandaen. Her har vi det fint, selv om det kunne vært mer praktisk og bodd på Sistranda, sier May og Arvid.

May er hjemmekjær når hun har fri, og hun elsker å bake. Arvid tilbringer mye tid i garasjen, hvor det gjerne går i båtpuss.

- Jeg liker også å være på sjøen, men er ikke så glad i å fiske. Jeg har nok minner om sjøsprøyt og kjedelige fisketurer med faren min, da jeg var nødt til å bli med ut på sjøen, sier han med et smil.

- Har dere aldri angret på at dere flyttet utover?

- Jo, når jeg skal ha deler til bilen. Ikke ellers, sier ler Arvid Hilmarsen.