På vei Torsdag 3. juni kom dagen vi hadde ventet på så lenge. En siste sjekk av været viste at situasjonen var som før: de to lavtrykkene nordvest for New Zealand var fremdeles på vei sørover og kunne bringe mye vind et par dager. Men det så ut som trykksentrumet hadde sluttet å synke hurtig, så vi besluttet at været kanskje aldri blir perfekt. Og vi hadde besøk som ventet på oss på Fiji, vi ville gjerne nå frem dit før de reiste hjem igjen.   Vi sjekket ut av landet med alle skjemaer og pass i orden. Vi hentet den forhåndstilberedte maten vi hadde fått frosset hos skipshandleren vår. Vi tok farvel med venner og Opua. Vi fylte vann og diesel. Og så: rett etter 12 satte vi seil og kursen nordover mot Fiji - side om side med S/Y Libertee. På artighet fløytet de startsignal for oss fra den lokale seilklubben, slik som de gjør ved regattaene.   Vi var på vei! Herlige følelse! Da den første natten kom (vår første nattnavigasjon noensinne!) laget morilden en lysende og glitrende gate i farvannet bak Duva. Det var en god natt.Om sjøsyke, frykt og vitsen med det hele Kursen mot Fiji begynte med å gå norvestover, tanken var å skvise oss mellom de to kommende lavtrykkene for å unngå de aller sterkeste vindene. Det ene lavtrykket skiftet derimot retning igjen, hørte vi på værsendingene vi tok inn via SSB-radioen vår, så vi satte kursen rett nordover - så fort som mulig. Vi holdt kontakt med våre venner på Libertee over VHF’en om kurs og vær.   Dag to møtte vi utkanten av lavtrykket, og det begynte å blåse opp, nordfra. Ikke den beste retningen for seiling nordover. Vi brukte motoren for å hjelpe oss så mye opp mot vinden som mulig. Utpå kvelden krysset vi hit og dit i flere timer uten å gjøre særlig framskritt. Vi bestemte oss for å ta en liten pause og la bi noen timer.   Så startet vi motoren igjen. Vi hadde nå ikke radiokontakt med Libertee lenger, VHF’en rekker ca 12 nm - og havet er stort og båter yter forskjellig (det gjør mannskap også, og noen er mer erfarne enn andre ;-)). Vi var nå alene med havet. Vi hadde regnet med dette, og fortsatte vår kurs videre nordover. Det vil si: vi prøvde. I 12 timer prøvde vi å gå nordover, mens vinden økte på og bølgene vokste. Da vinden fra nord hadde nådd sterk kuling styrke, bølgene var minst 5 meter høye, og vi fremdeles ikke kom lenger nordover - var vi blitt slitne, sjøsyke og følte oss som en vaskeball i vaskemaskinen.   Ja da, vi var sjøsyke, begge to. Jeg trodde jeg var ganske sjøsterk, men der ute ga balansenerven min opp.. Verden snurret, magen også, og til slutt måtte jeg ofre dens innhold i 10.000 meters dypt vann. Cato hadde føre vár tatt sjøsyketabletter, så han beholdt innholdet i magen, men han var like kvalm, og like lite komfortabel som meg.   Vi var rett og slett to pjuskete skårunger der ute på de store bølgene, og vi hadde rett og slett ikke krefter til å kjempe mot bølgene lenger, vi trengte en pause. Det hadde heller ingenting for seg å bruke opp alt drivstoffet på å kjempe mot vinden de første dagene (vi hadde drivstoff nok til ca fem dager, og vi visste det ville komme dager med lite vind lenger nord - vi ville trenge drivstoffet da).   Så vi la bi igjen. Med fullrevet storseil og roret surret mot lo (mot vinden), skalket vi lukene og gikk nedenunder for å la været passere. Vi visste at båter tåler mer enn folk - det hadde vi i alle fall hørt - og vi følte oss ganske trygge på at det samme gjelder Duva. Dessuten er en kuling ikke fryktelig mye vind egentlig, trøstet vi oss med. I mitt gamle liv på land brukte kuling å være supert vær å gå tur langs havet i&   Men der ute på havet er det noe annet. Der ute blir man utrolig liten, og du kjenner, du vet, at kreftene er enorme. Og plutselig fikk jeg altså stifte bekjentskap med sjøsyken& Å være kvalm og å kaste opp var faktisk ikke det verste. Det verste var kraftløsheten og tiltaksløsheten. Jeg ble usannsynlig trøtt og apatisk. Cato likedan. Jeg har hørt enkelte spøke med at man bør binde de sjøsyke om bord, for å hindre at de viljeløst lar seg skli over bord..   Så ille var det ikke, men det var ingen god følelse å ikke ha krefter, vilje eller lyst til å foreta seg noe som helst. Og trettheten& I 24 timer lå vi godt polstret midt i båten, hver for oss. Nesten uten å snakke sammen. Vi greide ikke. Vi tok oss hardt sammen og var ute og kikket oss rundt en gang i blant, så skled vi tilbake i søvnen.   Innimellom våknet jeg til og lå og hørte på bølgene som rev og slet i Duva. Vi ble kastet hit og dit, opp og ned og att og frem. Enkelte ganger traff en bølge skroget med et smell så hardt at det hørtes ut som vi skulle bli knust i fillebiter. Hjertet hoppet og jeg bråvåknet hver gang. Men jeg visste fra før at Duva tåler en kuling. Og alle historiene vi har hørt har lært oss at båter tåler det meste. Det har faktisk hendt flere ganger at mannskap har forlatt et skip de trodde var synkende, bare for å få vite at båten har blitt funnet, fremdeles flytende, mange måneder senere. Så jeg tenkte på dette. Jeg tenkte på at det tross alt bare var en kuling. Og så roet jeg meg ned igjen. Det var bare å vente til det verste var over, til jeg fikk igjen litt krefter. Det er ingen vits i å dyrke frykten, den vokser villig og alt for fort, og den tar fra deg absolutt alt. Så jeg forsøkte å kvele den straks den begynte å spire og gro.   Mens jeg lå der og var sjøsyk og mismotig tenkte jeg selvfølgelig også på hva som var vitsen med det hele. På hvorfor man utsetter seg for slikt. Hvorfor jeg utsetter meg for slikt. Og da husket jeg det plutselig:   Det er jo for å teste meg selv. For å utvide min egen komfortsone. Teste mine egne grenser og utvide dem. For å se hva jeg kan tåle og ikke. Det er ikke erobring av hav eller overvinning av elementene det handler om. Det handler om å overvinne seg selv. Da jeg kom på dette igjen fikk jeg ny styrke og ro. Jeg kunne si til meg selv at dette ikke ville gå, eller jeg kunne si “Dette greier vi”. Så jeg sa det siste. Flere ganger, mens bølgene ute slengte oss rundt, og bølgene av kvalme kom og gikk. “Dette greier jeg. Dette greier vi.”   Etter 24 timer var magen tom. Bølgene og vinden rev fremdeles i oss. Jeg var så sliten, så tom. Men jeg begynte også å bli fryktelig rastløs. Jeg ville videre nå! En tur opp på dekk gjorde godt. Alt høres så fryktelig mye verre ut under dekk. Bølgene var fremdeles rundt 5 meter høye, og vinden var fremdeles sterk. Men ikke riktig så sterk som dagen før. Og nå var det nok! Cato var heldigvis enig. Vi skulle i alle fall prøve. Så vi heiste et fullrevet storseil og slapp ut en flik genoa. Og så gikk vi endelig rett vei igjen! Ikke direkte nord, men i alle fall ikke sørover lenger. I løpet av de siste 24 timene hadde vi drevet av 60 nautiske mil, en halv dagsetappe. Med det vi hadde tapt av fremdrift i kampen mot vinden dagen før, hadde vi til sammen mistet 1 ? dag. Det var på høy tid å gjøre framskritt igjen!   Vi var slitne, vi var en smule medtatte. Men vi greide det! Og Duva, hun var like hel og frisk og i fin form!   Havet hadde tross alt fart snilt fram med oss, tenkte jeg, og takket det for vennligheten. Og det gjør jeg fremdeles, hver dag: takker havet for vennligheten.    Da vi omsider kom oss til Fiji, og møtte våre venner på Libertee igjen, fikk vi vite at deres vindmåler (vi har ikke en slik, og leser kun av vindhastighet på havet og bølgene) hadde målt en maks vindhastighet på 60 knop den natten det blåste som verst. Det tilsvarer sterk storm i kastene. Gjennomsnittlig hadde vinden ligget på 40-45 knop, sterk kuling/liten storm. Vi synes i ettertid at det var like greit at vi ikke hadde en vindmåler den natta, det var sikkert lettere å overvinne 40 knops vind (som vi hadde estimert det til), enn 60! ;-)   De fortalte også at det var den verste turen over de hadde hatt på alle sine 7 år mellom New Zealand og Fiji. De har jo tonnevis med erfaring i forhold til oss, så de hadde greid å presse seg videre nordvestover i dette været. Men det hadde også ført til at de spjæret et seil, slet flere fall og fikk mange småskader på utstyret underveis. De sa at for oss, med vår erfaring, hadde det vært en god avgjørelse å legge bi. Det var godt å høre.   En annen seiler sa dette til oss da han kastet løs tauene våre, og vi satte av gårde: “Dere kan kanskje møte en del vind de første døgnene, men det vil bare gjøre sjømenn av dere”.Så takker vi havet igjen, for at det farte fint med oss tross alt. Og for at det ga oss denne erfaringen.

SE BILDENE FRA TUREN