Sigbjørn Johansen og kona hans Elisabeth på Dolmøya hadde vært sammen i over ti år, men Sigbjørn drøyde med å gå ned på kne. Elisabeth hadde fridd til Sigbjørn to ganger, men fått avslag. Dette fordi Sigbjørn selv ville fri til sin utkårede.

- Jeg tok nok en sjanse der, sier han og får anerkjennende nikk av Elisabeth.

- Men jeg måtte gjøre det på min måte og ville gjerne være litt original.

Døde før bryllupet

Årene gikk og kravet om giftemål fra bestefaren Sigmund, som de bodde hos en periode, økte. Også de tre barna deres, Siren, Sander, og Sunniva prøvde å få faren til å fri. Den yngste av barna, Siren, har Downs syndrom og epilepsi. Hun kunne hverken gå eller snakke, men faren Sigbjørn lovte at han skulle fri til Elisabeth, hvis hun klarte å gå sine første skritt.

Som fire-åring gikk endelig Siren, og faren måtte holde sitt løfte. Han valgte å fri på Facebook til Elisabeth, men måtte vente en stund før han fikk svar.

- Han måtte jo svette litt som hevn for de forrige gangene, men han fikk jo selvsagt et «ja» til slutt, forteller hun og ser på ektemannen fornøyd. Dessverre fikk ikke bestefaren Sigmund oppleve bryllupet han så inderlig ville se. I 2008, fire år før bryllupet, døde han som 94-åring. Men han rakk heldigvis å møte Siren og de andre barna før han gikk bort.   - Alle kalte han «far» Sigmund fordi han var så folkelig og snill med alle han møtte, sier Elisabeth, og ser ut i luften som om han er der et sted enda.  - Det var helt naturlig for oss å bruke den gamle båten hans «Snappen» som transport da vi skulle gifte oss. På den måten fikk «far» Sigmund se oss bli gift på et vis også, sier Sigbjørn.

-  Hun ville ikke slippe oss

Før bryllupet ble båten pusset opp og fikk på seg et nytt malingstrøk, i likhet med det kommende brudeparet. - Å reise rundt i «Snappen» og bli vinket inn på kaia hvor vi skulle gifte oss, var en opplevelse uten like, men det var nok øyeblikket da vi skulle gå til alters som sitter best, minnes Elisabeth.

Rett før Sigbjørn og Elisabeth skulle gå opp midtgangen, dukket Siren opp. Hun holdt bestemt i foreldrenes hender og ville ikke gi slipp. Slik fikk den lille jenta som nettopp hadde lært seg å gå, være med foreldrene til alteret.- Tårene rant både hos oss og gjestene. Det var jo ikke planlagt, men det passet så godt, forteller Elisabeth og øyene blir blanke. Sigbjørn blir uvanlig stille der vi sitter og ser igjennom bryllupsbildene.  - Jeg må vel komme meg ut og jobbe med båtene igjen, spøker han og drar ut til alle båtene som venter på oppussing, hos firmaet hans Hitra Marineservice.

- Setter pris på de små tingene

Camilla Schreiber som er styreleder Norsk Nettverk for Downs Syndrom (NNDS), synes historien om Siren, viser hvordan man lærer å sette pris på de små tingene. Gjerne de som alle andre tar som en selvfølge. Schreiber har selv tre barn. Den yngste jenta Hermine på åtte år, har Downs Syndrom (DS). - Å få et annerledes barn, krever selvfølgelig litt ekstra, men samtidig får du så utrolig mye positivt tilbake. Jeg våger å påstå at man får et bedre perspektiv på livet og lærer å leve i nuet. Man setter utrolig stor pris på de små ting i hverdagen og at Siren lærte seg å gå, betydde åpenbart mye for denne familien, sier hun. - De siste tjue årene har man sett at barn med DS har langt større utviklingsmuligheter enn hva man først trodde var mulig. Det viktigste er at de får muligheten til å få delta på skoler og jobb på lik linje med andre, og der har nok samfunnet en vei å gå. Jeg vil gjerne ønske familien lykke til i fremtiden, sier Schreiber.  Siren klarer å gå helt selv nå, men snakker fremdeles ikke så mye. Men hun kan de viktigste ordene: «Mamma» og «Papapa» som hun kaller Sigbjørn.