Stereotypier

Denne uka leste jeg en sak om at 4 av 10 menn som studerte til å bli sykepleier, droppet ut av studiet. Forklaringen var at de fikk sjokk når de fikk innblikk i hverdagen i et kvinnedominert arbeidsmiljø.

En stakkarslig ung herremann sto fram for NRK med triste øyne ut utbroderte om hvor trasig det kunne være å bli diskriminert som mann. Han ble møtt med holdninger om at det eneste menn duger til er ”å ta opp søppel og være på skyllerommet”. Min første tanke, er at han har vært for lenge blant kvinner, at han har blitt som dem. Hadde det vært jeg som fikk den beskjeden, ville jeg følt meg beæret. Om ei gammel røy kom til meg og sa at jeg var kvalifisert til å gjøre husarbeid, så har vi kommer langt. Den generelle holdningen i samfunnet er vel at menn ikke duger til å gjøre noen ting i hjemmet.

Selv jobber jeg i et yrke med kvinneandel på 98 %. En periode var jeg den eneste mannen fra Flekkefjord til Bergen. For de mannlige brukerne var det kjempeflott som hadde spart opp bestillinger i påvente om at det skulle komme en mannlig tolk. Det første halvåret turnerte jeg hele sørvest-landet som tolk på prostataundersøkelser og lignende.

Tidligere jobbet jeg i den andre enden av skalaen. De eneste damene på arbeidsplassen var halvnakne, hadde store pupper og hang på veggen. Til og med disse snuppene falt fra, og varte aldri lengre enn til månedsskiftet før det kom noen nye.

Fordelen med å være overtall menn, er at ting ikke alltid må være rettferdig. Noen kan godt få gjøre litt mindre eller tjene litt mer, fordi vi andre vet at det blir vår tur neste gang. Slik er det ikke med damene. I lønnsforhandlingene burde lønnstrinnene helst kunne deles i desimaler, slik at alle fikk litt hver. Når det ikke går, har man to valg. Man kan gi litt til noen, og la helvete bryte løs. Eller så kan man la alle være førnøyd (eller kollektivt misfornøyd) ved å ikke gi noe til noen som helst.

Hos menn er konfliktene eksplosjonsartet. Vi raser igjennom alle stygg-ordene vi kommer på i farta, og gjør oss ferdig med det. Blant damer er det mer som en ulmebrann du aldri helt får has på. Du kan godt slukke i kantene, men det er umulig å finne kilden, så det holder seg varmt i lange tider.

Selv har jeg lært meg å elske kvinner, og funnet nøkkelen til suksess. Det er viktig å ikke ”bli som dem”, men heller ”være som dem”. Og det er nok her sykepleierstudenten har feilet. Når han har blitt som den, vil han også føle seg diskriminert og undertrykt.

Som mann omringet av kvinnelige kollegaer, kan du velge å sitte i lunsjen uten å kunne bidra med noe, eller så kan du tilpasse deg miljøet. Det innebærer å lære deg navnene på barnebarn, være engasjert i diskusjoner om strikkemønster, og lese deg opp på kvinnekroppens grunnleggende funksjoner. Dersom du ikke følger opp på det siste punktet, kan du fort bli omringet av ulmebranner, og der kan du bli værende.

Og for all det: Kommer det ei med fødselspermisjon inn for å vise fram avkommet skal du si at det er pent, og spørre om å få holde det – uansett hva som er realiteten.