Bortsett fra at Lars Otto ”Nature Boy” Eide presterte å få over 200 poeng(!) i den tredje runden, da undertegnede heller satt hjemme og spiste paracet og annet morsomt smertestillende som drops, har det ikke skjedd stort spennende. Vi har bowlet på det jevne, noe som selvfølgelig har ført til at det har sett ut til å bare være ett lag på banen.

Walkover er en fin ting

Det kan muligens også komme av at motspillerne våre ikke møtte opp i de to siste rundene av serien, noe som tok bort en del av det sosiale aspektet. Vi måtte leke alene, og det er jo ikke like morsomt som å ha motstand. Vi tror ganske sikkert at manglende motstand er årsaken til heller stusselig innsats. Ja, tror vi går for den forklaringen. That’s our story, and we’re sticking to it!

Da vi trodde vi hadde gjort vårt i serien og hadde tatt sommerferie fra den beinharde bowlingsesongen med all den fysiske treningen, kondisturene, vektløftingen osv, kom sjokkmeldingen om at vi hadde nådd finalen. Godt hjulpet av to walkovers ramlet vi altså inn i en siste, avgjørende kamp om pokalen.

Til finalen!

Med en formkurve i raskere dykk enn en sjøsatt ambolt møtte avisas håpefulle opp for finalerundene. Andrelaget til pensjonistene, Trønderbilene og Lerøy Midnor var de andre lagene i finalen i divisjon to, og skulle raskt vise seg å være formidable motstandere.

Finalen skulle spilles over fire runder, der det hver runde var ett lag som måtte stå over og sitte å se på. Første lag på pinebenken var avisas håpefulle. Nuvel, håpefull.. Det varte i omtrent den halve første runden på benken gitt. Det ble raskt klart at de andre lagene så ut til å få flere kryss og skråstreker på skjermen enn det vi var vant til gitt.

Andre runde er vår

Andre runde, da vi endelig kom i aksjon, ble da også en eneste sørgemarsj, i alle fall rent resultatmessig. De forbaskede kulene ville rett og slett ikke få ned alle kjeglene. Etter å ha sett proffene i divisjon en være noe kritisk til oljen på den ene banen slo vi raskt fast at det helt klart var banens skyld, og selvfølgelig ikke våre ferdigheter. Det måtte jo være eneste plausible forklaring.

Men ballen (og kulene) er jo rund, som det heter, og i vår andre runde slo vi faktisk alle! Det var ikke mange poengene om å gjøre, men vi tok det med oss. Vi prikket inn noen kryss, noe som hjalp veldig. Ting kunne tyde på at banen (kremt) var på bedringens vei.

Vi fikk pokal!

Men neeeida, i tredje runde ble vi grundig slått ned i bowlingskoene. Samme hvor bra vi mente å kaste den @#¤%€ kula falt ikke mer enn ni av de ti kjeglene. Strike var det bare å glemme. Dermed ble vi sist i den siste runden. Hvordan kunne dette slå ut på sammendraget for finalen? Joda, vi havnet på den sure fjerdeplassen, rett utenfor pallen. Kjipe greier.

Likevel ble vår innsats med kulene kronet med pokal, og bare så det er sagt: vår pokal er like stor som vinnernes pokal! En kan bare gratulere Trønderbilene med en sinnsykt bra kveld. De fikk en poengsum som ville gitt sølv i førstedivisjon, noe som kanskje fører til en smule oppgradert målsetting neste sesong?

Rent personlig vil undertegnede takke Bowlinghallen for et morsomt og sosialt tiltak, og kan lett anbefale andre bedrifter å melde seg på i neste sesong. Ingen er for dårlig, det er masse nybegynnere, og guttene og jentene bak disken lager vafler! ;) Takk for i år.

P.S. For poeng og tabeller, se www.hitrahallen.no