Det er mange stuer på Hemnskjela, og flere har det vært. Jeg nevner i fleng Blåstua og Gulstua, Strømnesstua som ble revet av tyskerne, Marenstua, Selnesstua, Stokkaunstua og Benjaminstua der bare navnet er bevart, men ved å følge folketellinger, kirkebøker og nettstedet Hemneslekt er det mulig å finne en Benjamin på Hemnskjela, registrert som husmann og bosatt på eller ved Sjøholmen rett bortenfor der Hitratunellen stuper ned under Leia. Det finnes i dag ingen fysiske spor etter Benjaminstua, og det blir bare gjetninger hvor den kan ha stått.
Benjamin Eliassen Krognes (1855-1907) var fra Kråkneset yttert i Åstfjorden og slo seg ned på Hemnskjela som husmann med jordbruk og fiske som livsgrunnlag. Han tok Sjøholm som etternavn. På Hemnskjela møtte han den 20 år yngre Anna Ulrikke Kaspersdatter Skogø (1875-1941), og i 1892 fikk de sitt første barn, datteren Inga Kristine, født i «leiermål» som det står i kirkeboka, altså utenfor ekteskap. Da var Anna Ulrikke 17 år.
Men de holdt sammen, giftet seg i 1894 og fikk deretter enda tre barn: Berner Alfred i 1895, Bjarne August i 1898 og Olaf Kristian i 1902. Likevel lå det en skygge over familien, for i folketellingen fra 1900 er Benjamin Eliassen Sjøholm registrert som beboer på Reitgjerdet Pleiestiftelse for Spedalske, «Lem av Stiftelsen» som det står, og han ble der fram til han døde 9. august 1907 i en alder av 51.
Spedalskhet har vært en utbredt sykdom gjennom hele historien, og når Bibelen en rekke ganger refererer til spedalske, fikk sykdommen en egen plass i folks bevissthet som Guds straff for et syndig og urent liv. Stigmatiseringen av spedalske førte blant annet til at de syke ble utstøtt og isolert i egne institusjoner eller hospitaler der de fikk enkel omsorg og pleie, men samtidig var de forvist til et liv i «dødsskyggens dal», som det står i Bibelen.
32 år gammel sitter altså Anna Ulrikke i 1907 tilbake som enke med fire barn mellom fem og femten år. Hun har flyttet til Trondheim, for Olaf Kristian er født og døpt på Strinda, men hun har selvsagt ingen mulighet til å forsørge familien uten å gifte seg på nytt i 1912. Hun ender opp på Veidholmen og får enda to barn, mens barna sammen med Benjamin finner fotfeste på Valslag, på Forsnes og i Melhus.
Benjamin Eliassen Sjøholm og familien bodde på Hemnskjela i 10-15 år. Det finnes ingen spor etter dem annet enn gjennom nedtegnelser i kirkebøker, folketellinger og nettsteder for slektsgransking, men også gjennom navnet Benjaminstua som fremdeles eksisterer helt i utkanten av øyas kollektive hukommelse. Hva de tenkte og hva de følte, vet vi ingen ting om, men de har vært her, alle sammen.
Oddmund Hagen
