Å komme seg til Mausund, eller ”Maus`n”, som jeg fikk kjapt rettet på uttalen, sist jeg var på øya, er ikke lett. Etter å ha nistirret på ørten forskjellige tabeller, må jeg tilslutt ringe til AtB for å få svar på når båten faktisk går.

- 13.15 skal båten tilbake til Dyrøya, får jeg beskjed om fra opplysningsengelen på øret. Flott, da vet jeg det.

Når man ser dette såpass tidlig på mårra`n må en nesten lure på om man fortsatt drømmer eller ser en David Lynch film. Foto: Rune Eian

Tonje, Monica og Dilljdill

Etter en grytidlig båttur dagen etter, er jeg igjen på Maus`n. Noen unger med skolesekk springer foran meg. Litt for kjappe til at de morgentrøtte føttene mine kan henge seg på helt enda. En rosa campingvogn med ordene Playboy og den lekne kaninen som forbindes med Hugh Hefner, blir en liten oppkvikker for øynene. Jeg gnir siste rest av søvn ut fra øynene. Er jeg virkelig våken nå? Har jeg sovna på båten? Eller har jeg blitt fanga i en David Lynch film? Det er nok det førstnevnte.

Tydeligvis har ei som heter Tonje vært der. Pluss ei som heter Monica. Og et annet kallenavn som jeg tror er ”Dilljdillj”, men hvem vet? Hvem enn de er, har det i hvert fall gått heftig for seg. Knuste vinduer. Sengklær og gardiner stikkende ut av det som er igjen av de resterende vinduene. Og noe som kan minne om ei seng, med søppel som dyne. Like ved siden av, er det et hvitt bygg hvor både ”kjærring” og ”kaill” kan slå seg lens. Får håpe de ikke gjorde det i campingvogna da.

Ser solid ut dette hotellet. Foto: Rune Eian.
Tydelig at noen hybelkaniner har lekt seg godt her. Foto: Rune Eian

- Alle stanser og spør

Jeg går over bakketoppen hvor skiltet ”Mausund” står og den lokale Coop-butikken gjør seg til syne. Den har ikke åpnet ennå, men sist jeg var her, var det tydelig at dette var samlingspunktet for mye i bygda. Folk strømmet inn og ut av lokale, og var man i nærheten fikk man fort vite hva alle var interessert i.

- Alle stanser opp og spør hvordan spillet om Oda blir. Det var også ei som sniktitta litt under øvelsene våre, men det er bare gøy. Du blir godt tatt imot når du kommer hit, husker jeg Marte Hallem, som hadde hovedrollen, sa. Idet jeg kaster et blikk ned til kaia hvor ”Oda fra havet” ble fremført.

I ettertid reiste en hel familie med tre generasjoner fra 19 til 90 år til Maus`n,  for å oppleve Oda fra Havet.

- Dette var voldsomt stort for mor. At hun kunne få gi Oda en stor klem gjorde nok godt for henne. Hun sa til Marte Hallem som spiller Oda, at jeg hilser jo på deg hver dag, jeg. Men akkurat dette møtet var nok det beste, beskriver datteren Astrid Reistad om møtet de hadde.

Gode minner fra øvingene fra Oda. Foto: Rune Eian
Dette møtet var nok det beste mellom Marie og Oda. Foto: Privat.

- Trenger flere unge

Den samme gjestfriheten merker jeg fort da jeg ankommer Maus`n oppvekstsenter.

- God dag. Vær så god sitt ned. Vil du ha en kaffe?, spør rektor Håvard Holte Os med smil, før han tar en stor slurk av kaffekoppen sin.

- Nei takk, jeg har ikke blitt helt voksen ennå, svarer jeg.

- Dessverre avhengig selv, humrer han tilbake. Så setter han koppen midlertidig ned ved PC-en sin og de mange arkene som er rundt den.

Os har nå bodd på Maus`n i over ti år og pendlet i flere år til Frøya for å jobbe.

Rektor Håvard Holte Os mener alt øyrekka trenger mer av er unge folk som vi slå seg ned. Foto: Rune Eian

- Det var ingen problem egentlig og er kun en halvtime med båt. Mange som pendler har jo langt lengre avstander enn det, påpeker rektoren.

Både han og kona fikk jobb på Maus`n, og fant fort ut at de ville kjøpe seg hus.

- Alt man trenger er jo her. En flott butikk med mye utvalg. Et fantastisk lokalsamfunn som stiller opp. Uansett hva. Mange fritidsaktiviteter både på sommer og vinter. Det er bare synd at ikke flere yngre folk kommer tilbake hit etter at de er ferdige med skolen. Flere folk i 20-årene som stifter familie er det øya trenger.

- Du kan være tyv

Thor-Erik og Odd har fremtidsplanene klar. Foto: Rune Eian.
Disse flotte tegningene stod Thor-Erik og Odd for.Kjipt å innrømme de allerede er bedre til å tegne enn meg. Foto: Rune Eian.

[M9:RIGHT]

Jeg får med ett øye på noen tegninger som stikker seg ut blant alle planene som er stiftet fast til korktavla bak rektoren. En av Mikke Mus og en av en høy bygning.

- De er tegnet av Odd og Thor-Erik som har startet i første klasse nå. Vi kan ta oss tur innom dem, sier Håvard stolt.

Vi går igjennom skolen og det slår meg at de ikke har plassmangel for elevene sine.

- Sånn sett er vi ganske heldige, fordi både skoleelevene og de i barnehagen slipper å konkurrere om lærerens oppmerksomhet. Det er god plass å leke seg på her. Vi har 21 elever og fem i barnehagen, men vi kunne lett hatt det dobbelte, forteller Os.

Da vi kommer inn i klasserommet sitter de to gutta og øver på tegning og skriving. De har tatt båten over fra Bogøya, som de gjør hver morgen.

- Vi så deg på båten, sier de to.

- Det stemmer nok. Men jeg var nok litt for trøtt til å se dere ordentlig, må jeg innrømme. De ler litt.

- Hvordan er det å ta båt hver dag?

- Nei, det er jo bare gøy, svarer de fornøyd.

- Hva skal dere bli når dere blir store da?

- Jeg skal bli politi, svarer Odd Norheim med en gang.

- Og du kan bli tyv, så kan jeg fange deg, sier han til Thor-Erik Myhre som nikker enig. Før Thor-Erik sier:

- Nei, jeg vil være politi, jeg også. Nå nikker Odd.

- Hvorfor er det så gøy å fange folk da?

- Da får vi kjørt vannskuter, smiler Odd lurt.

”Mas!Mas!Mas!”

Marit tok seg tid til en prat imellom alle telefonene. Kul t-skjorte har hun også. Foto: Rune Eian.

[M11:RIGHT]

Jeg forlater skolen for nå og setter kursen mot kaia. Krabbesesongen skal være i gang, selv om det er få landkrabber på veien ned dit. Har alle forsvunnet etter Oda fra havet og Ut i havet-festivalen?

- Det er alltid sånn etter skolestarten av en eller anna grunn, sier Marit Berge på kraftig nordlandsk dialekt. Det passer jo bra siden hun driver fiskemottaket.

- Av en eller annen grunn forsvinner folk helt på denne tiden. Skal du ha kaffe? Det er nok fremdeles en stund til båtene kommer.

Igjen må jeg takke nei, til litt latter fra Marit etter ”begrunnelsen”.

”Mas!Mas!Mas!Mas!”,stiger opp fra bukselommen hennes, og hun forsvinner litt fra bordet for å svare på mobilens humoristiske ringetone. Kaffekoppen med ordene "tullekopp" står igjen. Hun har på seg en Mikke Mus t-skjorte i likhet med tegningen på skolen, og jeg smiler litt for meg selv.

Da hun kommer tilbake forteller Marit at hun har bodd her i 17 år. Siden den gang er det blitt færre fiskebåter som er innom fiskemottaket.

- Den yngste av barna mine er 13 år og ganske interessert i sjøen. Helt siden han var liten ble han tatt med ut i båt av onkler og farfar, så heldigvis har vi noen på gang innenfor familien, blunker hun lurt.

Før hun kan si noe mer kommer ”Mas!Mas!Mas!”-lyden igjen og jeg forlater brygga for nå.

Maus`ns eldste sammen med to hun traff på fergeleiet. De skal hjelpe henne med å komme til Frøya. Foto: Rune Eian

[M13:RIGHT]

Maus`ns eldste

Ved fergeleiet møter jeg på en gjeng som skal ta ferga over til Frøya for å besøke noen slektninger. Blant disse er 95 år gamle Elfrida Johansen, som er Mausn`s eldste, men ser ikke slik ut.

- Jeg har vært her hele livet fordi her har jeg hatt hus og oppfostret barna mine. Dette er hjem for meg og jeg har aldri hatt ønske om å bo en annen plass, sier den spreke 95-åringen.

Hun har også med seg ekteparet Arne og Anne-Mari Aarvold på den midlertidige turen over fjorden. De skal hjem til Skien i dag og har tilbrakt en god del av sommeren på Maus`n hvor Anne-Mari har vokst opp.

- I år blir det faktisk den første vinteren siden 1968 at vi skal tilbringe her. Dattera vår, som er godt voksen, gleder seg som en liten unge til å oppleve jul her, sier hun.

- Og mannen min her, han kunne gjerne bodd her resten av året, ler hun og ser bort på ektemannen. Han bekrefter raskt konas påstand. Med ett kommer båten og de tre må på.

”Småplukk”

Vivi hjelper Helge og Andreia med å få landkrabbene av båten. Foto: Rune Eian

[M15:RIGHT]

Jeg spaserer meg en tur til butikken, der det nå har blitt fylt opp av folk fra bygda.

- Jaså, er det journalisten som er her igjen, konstaterer Torstein Iversen som driver butikken.

- Det er det, vet du. Jeg må jo sjekke hvordan det går med den nye småplukkavdelinga deres?

- Den har gått bra. Mange som trenger noen spiker og hammere når feriehytta skal pusses opp. Da er det jo flott at vi har det på samvirkelaget, smiler han fornøyd før nestemann i køen må få betale.

Nede på kaia igjen, kommer jeg nesten for sent til at de lesser av krabber for harde livet.

- De skal rett på avkjøling, sier Marit, som hjelpes av svigerinnen Vivi Berge.

Helge Øyen og hans brasilianske medarbeider Andreia Cavalcani har fått inn rundt 500 kilo krabbe som skal få seg et nytt og kaldere oppholdssted enn i den steikende solen de nærmest kokes i nå.

- Det er helt ok, men sesongen har startet litt tregt. Det tar nok seg opp, mener Helge og hekter fast en kasse med krabber som prøver å rømme til havs igjen.

- Du har bodd på Maus`n en stund. Hva er det som har holdt deg her, bortsett fra fiske?

- Noen må jo være igjen. Dessuten er jeg for gammel til å flytte nå, flirer han. Så er fangsten levert og Helge og Andreia skal ut og leite etter fisk.

- Prøv håndskrift isteden

Jeg skal en ny tur til skolen for å snakke med læreren Nina Mathisen, som har bodd her nesten hele livet. Hun blir ofte trukket fram som en meget dyktig lærer av de jeg snakket med tidligere på dagen.

- Skriver du med blokkbokstaver?, sier hun og ser litt strengt med hevede øyebryn på meg.

Jeg merker jeg blir litt satt ut, men blir litt roligere av et vennlig smil som trekkes opp og brynene faller ned, mens hun venter på et svar.

- Jo, nei, jeg skriver nok sånn for at det i ettertid skal gå an å tyde hva jeg skrev.

- Prøv håndskrift neste gang, oppfordrer hun. (Når jeg ser over notatene fra turen, kan hun ha et poeng eller ti).

- Jeg frykter litt for skolens fremtid, bytter hun tema mer alvorlig.

- Vi hadde rundt 30 elever her. Nå er sunket til circa 20 og det er dramatisk. Samtidig er dette en plass hvor folk ikke gir opp. Men vi får ingenting gratis her og må kjempe for det som skal skapes. Gatelysene her er igjennom et eget etablert selskap gjennom velforeningen. Oda fra havet ble jo til på grunn av folks innsats, så vi på Maus`n får det alltid til, hvis vi går inn for det.

Smilet er tilbake.

- Det høres kanskje banalt ut, men vi støtter hverandre her. Mange kommer på fotballkamp, selv om de ikke liker fotball en gang. Og til og med hvis det snør. På en søndag. Vi skulle bare vært litt flere.

Liten tvil om at denne dama var en flink lærer. Det fikk jeg også erfare. Foto: Rune Eian

Campingvogn og båt

De siste ordene til Nina er litt småironiske siden jeg må dra, for å rekke ferga. 13.15 skal den jo gå. Heldigvis har føttene våknet litt mer nå og jeg småjogger ned for å rekke dem. Rimelig svett i sola som fortsatt brenner godt.

Jeg står å speider utover havet. Ingen båt. Ser på klokka igjen. 14.13. Tomt hav. 14.18. Hvor er den da!? Er vel ikke ubåt jeg skal ta?

Ei anna ei kommer også. Hun skal på jobb på Frøya. Den skal gå nå, mener hun også. Men den gjør nok ikke det. Tre timer til neste båt. Jippi! Sommerruta var visst forklaringen jeg fikk fra AtB i ettertid. Opplysningsengelen fikk nok et annet navn hos meg.

Mens jeg igjen ser på den rosa campingvogna, husker jeg noen morsomme svar fra skolen hvor den stod, før den rullet ned til kaia.

- Den hadde vist overlevd Selbufestivalen før den flyttet inn hit, hørte jeg rykter om. Det var en del rot her, men sånn blir det fort med ungdommer, fortalte Nina Mathisen.

- Flaggstanga fikk seg en solid smell, så de gikk i hvert fall ut med flagget til topps, får rektor Os fram med en litt oppgitt tone.

Kanskje har jeg løsningen på fraflytting foran meg? Forvirrende rutetabeller og en ledig, leken og rosa campingvogn. Hvem vet? Kommer Tonje og Monica og flytter inn, må jeg kanskje bli boende sjøl. Men jeg er litt tvilsom til ”Dilljdillj” foreløpig.

Mausund