Dette er et leserbrev, skrevet av Johan G Foss, leder i Frøya Venstre:

En viktig fiskeripolitisk rapport er for tida ute på høring. Det er Sjømatindustriutvalgets rapport om rammevilkåra for sjømatindustrien (NOU 2014:16). Forslaga i rapporten er en torpedo mot det eksisterende lovverket i de norske fiskeria.

Reidar Tveterås, professor i industriell økonomi ved universitetet i Stavanger, har vært leder av utvalget, som ble nedsatt av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen i mars 2013. Oppdraget var å se på hvordan verdiskapinga i sjømatindustrien kunne økes. Etter valget høsten 2013 godkjente fiskeriminister Elisabeth Aspaker en endring av mandatet til å gjelde organiseringa av hele fiskerisektoren, også fiskeria, og også oppdrettsnæringa. Utvalgets 10 medlemmer har stor faglig kompetanse, særlig på økonomi- og industrisida, og rapporten har mange gode beskrivelser og forslag til tiltak. Jeg tar i denne artikkelen for meg utvalgets forslag for sjøsida, fiskeria, som er ganske radikale.

Full liberalisering

Tveterås-utvalget foreslår full liberalisering av de norske fiskeria. Både råfiskloven (fiskesalgslagsloven), som gir fiskernes egne salgslag kontroll over førstehandsomsetningen av fisk, deltakerloven, som sier at fiskefartøyer skal være eid av aktive fiskere, og kvotesystemet, som inneholder restriksjoner for omsetning av fiskekvoter, skal liberaliseres.

Dette er grunnlovene i norsk fiskerinæring. De har gjort at næringa ikke er en rent markedsliberalistisk næring. Fiskeripolitikken har i tillegg til økonomi og lønnsomhet hatt klare distriktspolitiske målsettinger.

Høyre og Frp har i lang tid ønska å fjerne restriksjonene og liberalisere næringa. Alle vil i lengda være best tjent med at næringsaktørene får innrette seg fritt med tanke på å tjene mest mulig penger. Nå har høgrepartia fått en rapport som vektlegger økonomi og nedtoner distriktspolitikken og samfunnsansvaret. Her er noe av det utvalget foreslår:

* Innføre fri omsetning av fiskekvoter, også mellom forskjellige fartøygrupper og mellom landsdeler.

* Fjerne kvotetaket for hvert fartøy.

* Fjerne råfiskloven.

* Fjerne deltakerloven.

* Åpne for at foredlingsbedrifter kan eie fiskekvoter.

* Fjerne leveringsplikta for trålerne.

Oppdrettsnæringa som modell

Tveterås-utvalget ønsker en liknende liberalisering og omdanning av fiskerinæringa som det som har skjedd i oppdrettsnæringa sia 1990-tallet.

Men disse næringene er ikke helt sammenliknbare. Oppdrettsnæringa er mer knytta til kysten enn fiskeria er. Oppdrettsanlegga må ligge på kysten, men en frysetråler trenger ikke å ha noen lokal tilknytning verken når det gjelder eierskap, mannskap eller fiskeleveranse. Men gjennom lovverk og regulering har vi ønska å binde fiskeria til norskekysten og bremse globaliseringa av næringa. Tveterås-utvalget fokuserer på lønnsomhet, som skal oppnås gjennom liberalisering, store enheter, samling av kvoter og vertikal integrasjon av fiskeri og foredling. Næringsaktørene skal få frihet til å tilpasse seg, både med valg av fartøy, fangstteknologi og kvotehandel, og fiskerettigheter skal ikke tidsbegrenses.

Store enheter

Liberaliseringa vil gi noen utfordringer. Den frie kvotehandelen vil føre til at fiskekvotene etter hvert samles på få hender og i børsnoterte selskap. De som har mest kapital, vil kjøpe ut de små. «Overskuddet fra fisket går til Aker brygge,» spår professor Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole. Fiskekvotene kan også havne på utenlandske hender.

Evigvarende kvoter

Gjennom tildeling av fiskerettigheter som ikke er tidsavgrensa, vil de evigvarende fiskeressursene som tilhører det norske fellesskapet, bli privatisert. Retten til å høste av disse ressursene har vært en allmenningsrett, men blir da omgjort til evigvarende privat eiendom, og denne eiendomsretten (høstingsretten) vil etter hvert forsvinne ut av kystsamfunna og gå til børsnoterte selskap, og kan etter hvert også gå over på utenlandske hender. Vi risikerer da at lite eller ingenting av de store norske fiskeressursene kommer Norge og de norske kystsamfunna til gode.

Ressursrente

Innføring av en ressursrente kan gjøre at staten og fellesskapet likevel får sin del av rikdommen. Næringa kan pålegges en avgift til fellesskapet for retten til å høste av fellesressursene. Det vil da også gjelde utenlandske selskap, slik at Norge iallfall kan få noen glede av fiskeressursene, om så alt fiske og all tilvirkning skulle havne på utenlandske hender.

Fiskerinæringa frigjøres – også fra kysten

Men grunnrenta vil gå til staten, ikke til kysten. Liberaliseringa som vil frigjøre næringa fra restriksjoner, vil også frigjøre den fra kysten.

Den fiskeripolitikken som har vært ført hittil, har nettopp hatt som mål å binde fiskerinæringa til kystsamfunna, bidra til sysselsetting og bosetning og sikre at utbyttet kanaliseres hit. Nå kan denne politikken stå for fall. Fiskeria skal ikke være et fordelingspolitisk instrument. Næringsaktørene skal få konsentrere seg om «bunnlinja», tjene penger. Norsk fiskerinæring består av flere fiskere og flere båter enn det som trengs for å ta ut kvotene. Da gjelder det å skrelle vekk det overflødige, rasjonalisere og få opp effektiviteten. Dette kan også gi økt verdiskaping, som igjen vil gi økt utbytte til samfunnet gjennomressursrentebeskatning.

Men kystsamfunna vil bli ramma. Utvalget sier sjøl i rapporten: «Det er vanskelig å forutsi hvilke bedrifter og samfunn som blir vinnere og tapere. Men noen kystsamfunn vil trolig oppleve et betydelig tap av verdiskaping og arbeidsplasser.»

Lønnsomme fiskerier, ulønnsom foredling

Fiskeria blir ofte framstilt som ulønnsomme og i krise. Realiteten er det motsatte. Næringa greier seg uten subsidier, og fiskerne tjener godt, til dels svært godt, kanskje særlig de på de mindre båtene. Mens mange av de viktigste fiskebestandene i verden er overfiska, er de norske bestandene stort sett godt forvalta og i god hevd. Torskebestanden i Barentshavet er rekordstor. Etterspørselen etter sjømat i verden øker, og tilbudet er begrensa. Den som kontrollerer de norske fiskekvotene i åra framover, sitter på en gullgruve. Det er store og evigvarende verdier kampen står om.

Fiskeforedlingsindustrien sliter derimot med lønnsomheten. Det skyldes både lønnsnivået og råstofftilgangen, som er sesongbetont og varierende. Det var lønnsomheten i sjømatindustrien Tveterås-utvalget i utgangspunktet skulle se på. For å berge denne industrien ender utvalget litt overraskende opp med full liberalisering av fiskeria.

For og imot

Mange er glade for Tveterås-rapporten, andre er skuffa og redde for hva som nå kan skje. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening er positiv. Ledelsen i Norway Seafood, den største aktøren på foredlingssida, er svært positiv. Meningene følger ellers kjente konfliktlinjer: Kystfisker mot havfisker, Nord-Norge mot Vestlandet, liten mot stor. Uttrykk som «en krigserklæring mot kystbefolkningen» er blitt brukt (Kystaksjonen), og «en legalisering av fiskerilovbrudd» (jusprofessor Peter Ørebech). Fiskeriminister Elisabeth Aspaker er godt fornøgd. «Skal norsk fiskerinæring ha noen fremtid, trenger vi ikke flere lover og regler, men det motsatte,» uttalte hun da rapporten ble lagt fram.

Norges Fiskarlag er delt i synet. Fiskarlaget er positiv til «evigvarende kvoter» (strukturkvoter, som er kjøpt og betalt). Det er i og for seg ikke overraskende at de som er inne i systemet og har skaffa seg strukturkvoter, eller som har utsikt til å kunne skaffe seg det, er interessert i at de skal være evigvarende.

Hva skjer videre?

Elisabeth Aspaker har varsla en stortingsmelding om fiskeripolitikken i løpet av året. Om fiskeriministeren og regjeringa får gjennomført planene om liberalisering av næringa, avhenger først og fremst av hvilke standpunkt Venstre og Krf inntar. Men begge er tydelige på at det ikke er aktuelt med det frisleppet som utvalget foreslår. Venstres næringspolitiske talsmann, Pål Farstad, sier det slik:

– Hvis alle flertallsforslagene ble gjennomført, vil vi ha en kystbosetting som ikke er til å kjenne igjen fra i dag, med en omfattende sentralisering. Slik vil ikke Venstre ha det. Kysten er ikke til salgs.

Johan G Foss

leder, Frøya Venstre