Lydskrift brukes fordi det vanlige alfabetet ikke har tegn for alle lydene i språket. I lydskrifta skal alle lydene ha sitt eget tegn. I tillegg viser lydskrifta om en vokal (sjøllyd) er lang eller kort og om den uttales trang eller åpen. Også tonelaget i orda blir markert.

Lydskrifta skriver vi med små bokstaver, ikke en gang med stor forbokstav. Hvis det forekommer store bokstaver i lydskrifta, er det spesialtegn - for såkalte «tjukke» lyder.Det er nok særlig denne bruken av store bokstaver som skaper forvirring. Hva er «tjukke» lyder? De første lydene vi har utav oss om morgenen?

«Tjukk l» er et kjent begrep. Her hos oss uttaler vi ord som klo og gård med tjukk l. I lydskrifta skriver vi kLo: og gå:L.

Den «tjukke» l-lyden lager vi med bakoverbøyd tungespiss. Men vi har flere lyder som vi lager på den måten. Vi kaller dem alle for «tjukke» lyder og markerer dem altså i lydskrifta med store bokstaver. Vi har

«tjukk n» som i ørn og tårn

- i lydskrift ø:N og tå:N,

«tjukk t» som i stort og kart

- i lydskrift sto:T og kaTT,

«tjukk d» som i bordduk og halvd (helvt, halvdel) - i lydskrift bo:`Duk og haDD,

«tjukk s» som i sjø og kors - i lydskrift Sø: og kåSS.

Hvis vi da i tillegg husker på

- at kolon etter en vokal betyr lang vokal,

- at aksenten ´ over en vokal (f.eks é) betyr at vokalen er trang,

- mens aksenten ` over en vokal (f.eks è) betyr at den er åpen,

- at aksenten ´ etter trykkstavinga angir «énstavings tonelag», som i ordet enkel,

- mens aksenten ` etter trykkstavinga angir «tostavings tonelag», som i ordet todelt, - ja, da er vi nesten utlært, og lydskrifta blir blott til nytte og lyst.

For å gjøre opp for den dårlige forklaringa har vi lagt oss i selen for å servere en smakfull anretning navnesnadder til vederkvegelse og atspredelse.

«På kanten»-stedsnavn?

Steder som er navngitt etter tabuerte kroppsdeler, er det få av. Kya tør være et eldgammelt tabunavn, hvis tolkinga ¿revballan¿ er rett. Et yngre eksempel er Kjerringreva, som finnes som navn på fordjupninger, avsatser i berget både på Dolmøya og ved Hestvika. Begge steder er gropa forklart som avtrykk etter bakenden til Guri Kunna, da hun og mannen Rikkart skulle dra Froan innover til Hitra, og tauet rauk.

Grovere enn Kjerringreva synes navnet Reva (ræ:´va) i Sula å være. Det er navnet på det trange sundet mellom Været og Vassøya. Men det er slett ikke sikkert navnet er «obskønt» i sin opprinnelse. For det gammelnorske hokjønnsordet rauf, som vårt rev kommer av, betydde egentlig ¿rift, åpning¿ og var beslekta med verbet rjufa = ¿rive hol i, rive sundt¿.Virkelig obskøne stedsnavn, med navn etter kjønnsdeler, finnes knapt.

Å? Hva med Fetten og Fitjan?

Disse navna forekommer flere steder. Fitjan (fitj`tjan) er f.eks det egentlige navnet på stedet der Kveldro gravplass ligger på Kvaløya på Frøya. Fætten (fètt´n, fætt´n) har vi på Flatval på Frøya og mange steder på Hitra, bl.a ved Akset på Fjellværsøya. Men verken Fetten eller Fitjan har noe med kvinnelig underliv å gjøre. Begge kommer av det gammelnorske hokjønnsordet fit (flertall: fitjar) som betydde ¿frodig lågtliggende grasmark ved sjø eller elv¿. Navneforma Fætten er dativ entall (nevneform: ei fætt), mens Fitjan er flertall.Folk som er ukjent med dialekten, kan nok feiltolke disse navna. Petter Risvik på Ansnes forteller følgende om Fetten på Fjellværsøya: «Mellom Fætten og Kjedalen er det eit sted som heiter Holet. Det var ei tid tvist om kem som hadde retten til Holet. Saka kom for retten og vart tatt opp til doms, og det er fortalt at dommen lød slik: Den, der besitter Fetten, bruger også Hullet.»

Det var ikke lett å motsi dommeren i det. Hva så med et navn som Fissdalen (féss`daN), dal og gård i Stjørna? De som har dette gårdsnavnet som slektsnavn, har oppfatta det som mindre pent og forskjønna det til «Fiksdal». Men navnet kommer av elvenavnet Fissa (fés`sa) og har ikke noe med kjønnsorganer å gjøre, men går trulig tilbake på ei germansk rot fis- = ¿suse¿. Men rett nok: den selvsamme rota har vi i verbet fise.Det nærmeste vi kommer kjønnsdeler i stedsnavn i vårt område, er - så vidt vi kjenner til - navna Eistan (eis`stan) og Eistskjæret (eiS`Sære), som finnes flere steder, brukt om små, rundakrige, todelte skjær. Navnet kommer av hannkjønnsordet eiste (eiss`ti) = ¿taskball, testikkel¿.

Innkomne navnespørsmål

Vingleia - Vengsnes. Marie Vik fra Nerskogen, opprinnelig fra Aure, lurer på om navnet Vengsnes, nes og gård på Ertvågøya i Aure, har samme førsteledd som Vingleia. - Det har det nok ikke, sjøl om uttalen (vengs`nes eller vìngs`nes) kunne tyde på det. Gamle skriftformer peker i retning av at navnet egentlig er Vinsternes. Dette antar Karl Rygh (i Norske Gaardnavne) skriver seg fra elva som renner ut ved gården, og som kan ha hett Vinstri (jfr Vinstra som elvenavn både i Gudbrandsdalen og i Oppdal).

Rønningan.

Fra Knut Ansnes har vi fått spørsmål om navnet Rønningan, som betegner et skogområde med en stor hasselskog mellom Ansnes og Eid. - Navnet Rønning betyr ¿rydning¿, gammelnorsk rudningr eller rydningr. Navet er en avledning av rud = ¿rydning¿ og er et vanlig navn på gårder og husmannsplasser. Navnet Rønningan kan tyde på at det er en ødegård eller en nedlagt en husmannsplass her, på grensa mellom Eid og Jevika.

Kya.

Vi er blitt mint om en tradisjon om opphavet til navnet Kya. Navnet skal komme av at når båra og draget begynte å «skyte-ti», var det tegn på at uvær var i anmarsj, og da var det om å gjøre å sky øya - sky ¿a - og komme seg i sikkerhet. Øya ble derfor kalt Skya (Sy:´a), som etter hvert ble uttalt Kya (kjy:´a).Vi kjenner til denne tradisjonen, men har ikke noen tru på at dette er opphavet til navnet. Vi antar at opphavet er det gammelnorske intetkjønnsordet thjó = ¿revball, tjukklår¿, og at navnet enten er humoristisk nedsettende eller advarende.

Johan G Foss og Svein B Sæther