For tida foregår i media en diskusjon angående tilsettingsstoffet ethoxyquin i oppdrettslaks. Ute i Europa er særlig tyskerne skeptiske, og vil ha med EU på å fase ut stoffet fra oppdrettsindustrien

Årsaken er at de mener det er for mange usikkerhetsfaktorer rundt eventuelle skadevirkninger av stoffet. Særlig antydes det at stoffet kan være kreftframkallende. Det henvises i den anledning til at man bør benytte føre-var-prinsippet når såpass stor usikkerhet og så mange motstridende oppfatninger gjør seg gjeldende rundt virkningene av et tilsettingsstoff.

Her hjemme sier fiskeriminister Per Sandberg til Morgenbladet (nr. 14/ 13.-19. april 2018) at sjømaten som omsettes må være sunn og trygg å spise. Samtidig støtter han seg til norske tilsyns-myndigheter og kunnskapsinstitusjoner når disse uttaler at det ikke er grunn til bekymring og at det ikke er farlig å spise oppdrettslaks. Andre gir derimot uttrykk for skepsis til tilsettingsstoffet.

Blant annet sier stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Olaug Bollestad og Rasmus Hanssson alle at de er bekymret, eller at stoffet rett og slett bør forbys. Skjer ikke det, kan det lett føre til at negative holdninger til norsk sjømat brer seg ute i Europa, noe som kan få alvorlige konsekvenser for oppdrettsnæringa på lengre sikt.

Morgenbladets omfattende oppslag i nr 14, 2018, viser til at en sentral forsker på området (Victoria Bohne) har sluttet ved Havforskningsinstituttet fordi hun følte seg frosset ut på grunn av de negative resultatene hun hadde kommet fram til angående stoffet. Det antydes også at andre aktører hadde uheldige dobbeltroller og kunne sies å sitte på begge sider av bordet når det gjaldt å bedømme forskning og forskningsresultater for det omdiskuterte tilsettingsstoffet.

Nå har det også tidligere forekommet at forskere har ulike oppfatninger av hvilke egenskaper et tilsettingsstoff har, og hvor farlig det er å bruke det når det kan hevdes at det påvirker menneskelige organer negativt når det ender i maten vår.

Det spesielle i denne saken er at utenlandske forskere og eksperter ser ut til å være temmelig skeptiske, mens norske aktører ikke er like bekymret. (Med unntak av en forsker som ville undersøke virkningene nærmere, men som følte seg frosset ut på grunn av negative konklusjoner hun underveis hadde kommet fram til. Og som fikk søknad om ytterligere forskningsmidler for å komme videre og forbedre måter og målemetoder avslått)

Det er viktig å ikke trekke forhastede konklusjoner i en slik sak. Like viktig som det er å ikke gi inntrykk av at man mener norsk fagkompetanse tar for mye hensyn til ei næring som er tiltenkt en betydelig nasjonal rolle i årene som kommer. På den andre sida er det også avgjørende underveis i den journalistiske omtalen og behandlinga av de motstridende synene på virkningene av ethoxyquin å insistere på uavhengighet og at kun faglige argumenter ligger til grunn for eventuelle kritiske holdninger og uttrykt skepsis.

Havforskningsdirektør Sissel Rogne er kritisk til tidligere ethoxyquin-forskning fordi hun mener metodene var for dårlige. Samtidig sier hun at den nåværende forskningen er «helt i forsknings-fronten.» Det betyr at hun heller ikke mener forskningen kan beskyldes for å være mer opptatt av næringens interesser enn folkehelse. På spørsmål om man har vært for opptatt av å bidra til salg av fisk, er hun klar på at havforskning skal levere kunnskap om fiskeressurser, akvakultur og fiskefor. Så må det være opp til andre å snakke om helsevirkninger.

For sjømatnasjonen Norges rykte og status internasjonalt i framtida, er det utvilsomt viktig å balansere hensynene til matsikkerhet mot hensynene til ei viktig og innflytelsesrik kystnæring.

BJØRN NILSEN