I 1954 opplevde Ruth Johansen på Nesset alle foreldres mareritt, det å miste et barn. Og Ruth opplevde det ikke bare en gang, men to ganger. Tragediene rammet med bare en måneds mellomrom, og begge småjentene døde i sykdom. Lille Karin døde bare to og et halvt år gammel, mens Mariann ble bare årsgammel. Ettåringen fikk sitt siste hvilested i samme grav som storesøstera.

- Det var helt forferdelig, men det er utrolig hva man klarer når man må, sier Ruth, som etter småjentenes død fikk sønnene Rolf og Per. Deretter kom det to jenter som ble oppkalt etter de to barna som Ruth og Einar mistet, slik det var vanlig på den tiden. Jentene fikk navnene Karin og Mariann.

Fikk sjokk

Ruth hadde i det minste ei grav å gå til. På kirkegården ved Sletta kirke sto gravsteinen med småjentenes navn. Men sist høst fikk Ruth en stor overraskelse. Mannen Einar var også gått bort, og Ruth og datteren Karin besøkte kirkegården.

FJERNET: Her på Sletta kirkegård skulle det stått en gravstein med navnene Karin og Mariann på.

- Som vanlig skulle jeg se om grava til småjentene. Men steinen var borte. Og jeg hadde aldri fått noen beskjed om det. Jeg fikk omtrent sjokk, sier Ruth. Hun ringte kirkekontoret for å spørre hva som hadde skjedd med gravsteinen.

- Da daværende kirkeverge sjekket saken, viste det seg at grava var sletta fordi det ikke var betalt festeavgift. Men jeg hadde aldri fått noen regning på det. Da hadde jeg selvfølgelig betalt! Så viste det seg at det aldri var sendt ut noen regning. Forklaringen var at de ikke hadde funnet ut hvor de skulle sende kravet. Ikke engang kirkevergen var spurt om han kjente til hvem som var pårørende, sier Ruth. Hun mener det måtte gått an å finne svaret i kirkebøkene, at det må ha stått der hvem som var nærmeste pårørende.

Kunne fått stå

Ruth Johansen synes hele saken er veldig trist, og hun ønsker å gå ut i avisa for at noe skal gjøres med rutinene, slik at ikke flere opplever det samme som henne.

- Men jeg vet at det har skjedd flere ganger. Det har til og med blitt fjernet gravsteiner hvor det sto friske blomster på grava, hevder hun.

- Jeg synes det er simpelt gjort. Og noen sier de har sett gravsteinen over jentene mine i fjæra. I såfall er det svært respektløst. Og jeg synes gravsteinen i det minste kunne fått stå så lenge jeg lever, sier Johansen.

- Vi må se på rutinene

- Jeg skjønner at dette er sårt, og lover at vi skal se på rutinene for fjerning av gravsteiner, sier kirkeverge Jannicke Vatn. Hun tok nylig over jobben som kirkeverge på Frøya, og kjenner derfor ikke til saken om gravsteinen som ble fjernet fra Karin og Mariann sin grav.

- Det er mye jeg må sette meg inn i, men dette er absolutt noe vi må se på. Jeg skal ta det opp i stabsmøte, og også høre med menighetsrådet. Sånn kan vi ikke ha det, og dette er noe vi ser alvorlig på. Jeg skjønner at dette er vondt for de etterlatte, og synes det som har skjedd er veldig beklagelig, legger hun til.

Pårørendes eiendom

Lokalavisa Hitra-Frøya har skrevet om lignende saker før, ikke minst i forbindelse med at vi har fått henvendelser om gravsteiner som var dumpa i fjæra ved kirkegården. Blant annet uttalte daværende kirkeverge på Frøya til avisa i mai 2011 at det er de som eier gravstøttene som skal bestemme hva som skal skje med dem når de skal fjernes, og at pårørende eventuelt kan ta med seg steinen hjem.

72 44 04 00

post@hitra-froya.no

FJERNET: Her på Sletta kirkegård skulle det stått en gravstein med navnene Karin og Mariann på.