Marit Pettersen har vært ansatt i Frøya kommune i 51 år. De fleste årene har hun arbeidet på sykehjemmet. I en alder av snart 73 år tar hun fremdeles vakter når de trenger henne.

Onsdag denne uka feires 30-årsjubileet ved Frøya sykehjem. I den forbindelse har lokalavisa møtt Marit Pettersen:

I 1963 jobbet Marit, som den gang hadde etternavnet Jegtvik som barsels- og småbarnspleier på E.C. Dahls stiftelse i Trondheim. Der trivdes hun godt, men hun ville hjem til Frøya, fordi hun savnet kjæresten Thor. Marit visste at syke- og aldershjemmet på Frøya hadde fødeavdeling, og håpet på å få seg arbeid der.

- Så jeg skrev til styrerparet Sigmund og Aud Myrseth på aldershjemmet på Hamarvika, og spurte om jobb. Snart kom svaret: Kom, vi har bruk for deg! smiler Marit. Kjæresten som lokket delte snart etternavnet sitt, Pettersen med henne, og ikke lenge etter var de i gang med husbygging på Flatval.

Men før de kom så langt, ble det hybeltilværelse i på syke- og aldershjemmet.

- Jeg kom til Frøya i desember 1963, og skulle blant annet assistere jordmora under fødsler. Når det ikke var en fødsel på gang, jobbet jeg i avdelingene. Det var få, spesielt blant kvinnene, som hadde førerkort på den tiden, derfor hadde aldershjemmet hybler for de som ikke bodde i nærområdet.

- Når jeg hadde en fridag, og kjæresten min var på sjøen, syklet jeg ofte hjem til foreldrene mine i Bukta i Vikasundet. Det var en lang vei, minnes Marit.

[M]

Mange tunge tak

Syke- og aldershjemmet besto av to deler. På det gamle bygget var det opptil firemannsrom, mens det i nybygget var tomannsrom.

- Jeg husker at det var enkle, lave teaksenger der. Vi måtte være sterke, for det var mange tunge løft. Og så var det tungvint. For å komme til på begge sider av pasienten måtte vi først flytte unna godstolen, så nattbordet og til slutt senga med pasienten i.

Den gang het det alders- og sykehjem. Det var ikke noe hjemmesykepleie da, så alle kom på sykehjemmet når det ble for utrygt for dem å bo hjemme. I dag kan mange bo lenger i egne hjem, på grunn av velfungerende hjemmetjeneste, sier Marit Pettersen. De ansatte på aldershjemmet fikk også forespørsel om å være med på syketransporter om noen måtte på sykehuset.

- Som regel var det de som hadde en fridag som ble spurt. Det var mange strabasiøse turer, og jeg har tenkt mye på datidens syketransport. Jeg husker spesielt en gang jeg var med, da en svært dårlig pasient måtte sendes inn med legeskyssbåten Brita. Det var ei bratt trapp ned til salongen hvor båra med pasienten skulle stå. Der nede lukta det eksos og diesel, slik det alltid gjorde på båtene på den tiden. Pasienten hadde blodtilblandet oppkast, og sammen med båtlukta holdt det på å slå ut meg også. Jeg var gravid med min førstefødte, og det var like før jeg også havna i sykekorga. Man måtte være frisk for å tåle en slik tur, så det var nok ingen behagelig reise for pasientene heller. Og når båra var satt i land på Skansen, var det samme lange vei tilbake.

[M]

Spennende med fremmedfolk

Da ferga kom, gikk syketransporten hovedsaklig landeveien. Helt problemfritt var heller ikke det.

- Jeg husker vi satt på et klappsete ved pasientbåra, og det var alt annet enn bekvemt. En gang fikk vi en punktering ved Våvatnet, og Åsmund Hammervold, som kjørte sykebilden, måtte ut og skifte dekk før vi kunne fortsette. Og når pasienten var levert på sykehuset, var det å snu og kjøre utover igjen. Så ble det å stå på fergeleiet på Sunde og vente på første ferge neste morgen. Jeg har sovet sammen med Åsmund i bilen flere ganger jeg. Jeg prøvde i alle fall å sove. Åsmund sovnet med en gang han la seg ned, og det var sikkert nødvendig med den jobben han hadde.

Det var mye jobb, og mange tunge løft i det det gamle syke- og aldershjemmet. Barsel- og småbarnspleier Marit var blant dem som hadde ansvar for vask av barnetøyet. Etter vasking måtte det bæres opp to etasjer for tørking på kvisten. Matheisen fikk de ikke bruke, men det hendte de lurte seg til det når kjøkkenpersonalet var gått for dagen.

- I storsildsesongene ble det ekstra liv og røre hos oss. Da var det ikke sjelden at det kom inn yngre folk. Det var fiskere som hadde blitt syke eller skadet seg, og så var de hos oss på aldershjemmet til de var friske nok til å dra ut på fisket igjen. Eller de måtte sendes videre til sykehuset. Hadde de magesår ble de satt på diett bestående av tørr loff, avsilt havresuppe og fiskeboller. Det var litt spennende med disse fremmedfolkene, i alle fall syntes vi ungdommene det.

Lettere fysisk nå

Etter noen år tok Marit Pettersen tilleggsutdanning ved Regionsykehuset, og kunne etter det titulere seg som hjelpepleier i barsel og småbarnspleie.

- Det var en tittel jeg var stolt av.

Hun var med da det nye sykehjemmet sto ferdig i 1985.

- Vi hadde vært på befaring før det ble tatt i bruk, for å gjøre oss litt kjent med bygningen. Likevel var det forvirrende, og jeg opplevde etter den første nattevakta mi at det dukket opp en pasient vi ikke hadde sett før. Det var rett og slett et rom vi hadde oversett. Det sier hvor stort bygget var, i forhold til bygningen vi var vant med. Heldigvis gikk det bra.

Marit forteller om stikklaken som lignet oljelerret, og at når pasientene tisset seg ut om natta, rant det ned fra begge sider av senga.

- Det ble mye vasking av gulv, sier hun, og priser seg lykkelig over dagens gode engangsbleier. Både for pasientene og for de som jobber med dem. Også de nye sengene, som kunne reguleres opp og ned, lettet arbeidet mye for de ansatte.

Hjertet var på sykehjemmet

Men få år etter at Marit fikk en lettere arbeidshverdag på Frøya sykehjem på Hamarvika, merket hun at hun begynte å slite, og gruet seg til å gå på arbeid. Blant annet ble det veldig tøft når pasienter gikk bort. Det ble til slutt så ille at hun skjønte at hun måtte skifte jobb.

- Det åpnet akkurat en ny småbarnsavdeling ved barnehagen på Hamarvika, og jeg søkte meg dit, hvor jeg fikk jobb som assistent. Etter hvert ble jeg avdelingsleder, og jeg fungerte også som styrer et par år. Det var arbeidssomt, men svært givende. Etter hvert ble det ble tungt med så mye løfting av barna, så jeg søkte meg over som assistent på Nabeita skole, og trivdes der også. Til sammen var jeg borte fra sykehjemmet i omlag ti år, før jeg gikk tilbake igjen. Da føltes det som å komme hjem. Hjertet mitt og sjela mi hadde vært der hele tiden.

I ettertid har Marit Pettersen forstått at hun led av det vi i dag kaller utbrenthet, da hun måtte ta pause fra sykehjemmet.

- Men også da jeg jobbet i barnehagen var jeg ofte innom der. Vi hadde et opplegg med ukentlige besøk på sykehjemmet med barnehagebarna. Det var tydelig at det var noe som gledet både barna og de eldre.

[M]

Å jobbe ble terapi

I en alder av 65 år pensjonerte hun seg, men takket ofte ja til vakter likevel. Det var hun glad for da mannen Thor gikk bort i april 2014. Da hadde ekteparet bodd i en flott leilighet på toppen av det tidligere internatet på Sistranda siden høsten 2012. Dit flyttet de for å få det mer lettvint, og ikke minst Thor så fram til mer fritid med blant annet laksefiske i elvene om sommeren, i stedet for å ha ansvar for plener, planter og bærbusker. Dessverre ble Thor syk og døde for snart et år siden, og ikke minst etter det har Marit syntes det har vært godt å kunne jobbe noen dager i uka.

- Det ble som terapi for meg. Det gir meg så mye tilbake. Det er godt å være en del av et team, jeg trives med kollegene, og det er godt å ha noe å sysle med.

Nå tar hun et par-tre vakter i uka, når det er behov for henne. Men hun sier også nei når hun kjenner at kroppen trenger en pause. Hun kaller dagens jobb for himmelsk forskjellig fra hvordan det var da hun begynte i yrket, særlig fysisk.

- Det er så mye mer å hjelpe seg med nå. Vi har både stå- og løfteheiser, så vi slipper å løfte så tungt. Og så priser jeg madrassene som hindrer liggesår. Det var det mye av før i tiden.

Trenger rekruttering

Hun kjenner seg heller ikke igjen i de store overskriftene om dårlig mat på sykehjemmene rundt om i landet, og at pasienter omtrent har sultet i hjel fordi betjeningen ikke har tid til å gå dem mat og god nok omsorg,

- Med hånda på hjertet kan jeg si at beboerne på Frøya sykehjem har det godt. De opplever trygghet, og får dekket sine behov.

Det eneste Marit savner litt fra "gamle dager", er humoren.

- Det var så mye mer humor og artighet før. Det var mer rom for det. I dag går det mer i ett, og alt skal være "så akkurat".

Også er hun bekymret for rekrutteringen. Er det nok hender i pleien når eldrebølgen kommer for fullt om få år? Er det da mange nok omsorgsarbeidere som ønsker å jobbe i pleien, og på Frøya sykehjem?

- Her skulle kommunen vært flinkere og hatt et rekrutteringsprosjekt, og for eksempel tilbudt flere lærlingeplasser. Det er viktig med rekruttering innen yrket, og at de som tar slik utdanning blir på Frøya når de er ferdig utdannet.

Selv om det forhåpentligvis er en del år igjen til Marit trenger sykehjemsplass, ser hun for seg at den blir på det lokale sykehjemmet.

- Jeg har hatt et rikt arbeidsliv i Frøya kommune, og jeg er ikke redd for å komme på sykehjemmet når helsa krever det. Det eneste jeg er redd for er at det kanskje ikke er hender nok, når den tid kommer. Det bekymrer meg litt.