Fra sidelinja av Krister Olsen

Min misjonskarriere startet tidlig. Svært tidlig. Allerede som 12-åring var jeg mer eller mindre fast innslag i den lokale misjonsforeninga på Ansnes.

Jeg sang og tok lodd. En gang vant jeg to heklede grytekluter. Damene holdt på å le seg ihjel. De var nok ikke vant til menn som trakterte grytekluter, og så i hvert fall ikke for seg at en pistrete 12-åring skulle gjøre det.

Og så spilte jeg citer.

Jeg ble rekruttert inn i misjonsforeninga via min bestemor, som mente jeg sang som en prest. Hun syntes de andre damene burde høre stemmen min, og så trengte de noen til å bemanne citeren. Foreninga hadde to damer på gitar og en citer som ingen så seg råd for å spille på. Jeg tok jobben. Vi var en himmelsk trio, vil jeg tro.

Vel, det hendte noen ganger at vi havnet i urytme. Den ene gitardamen skyldte alltid på meg, guttungen. Jeg visste bedre. Hun slet med overgangene fra vers til refreng, men jeg lot henne tro det var meg.

Har du forresten noen gang sett en citer?

Det er et stort, gjerne firkantet strengeinstrument du legger på bordet og klasker akkorder på? Det ser ut som flere gitarhalser som er lagt sammen på et brett. Når du skifter akkord må du bruke den andre hånda for å tie strengerekka du akkurat spilte på.

Et artig folkemusikkinstrument som visstnok stammer fra Alpene.

Egentlig var det ganske hyggelig og artig å være med på disse møtene. Mener å huske at det var god stemning. Jeg syntes melodiene var fine, men skjønte ikke alle tekstene. Eg veit i himmerik ei borg? Det hørtes gresk ut for meg. Men bestemor og de andre damene så ut til å forstå, og det var nok det viktigste.

Favorittene mine var ’Han er min sang og min glede’ og ’Blott en dag’. Eller kanskje ’O bli hos meg’. ’Nærmere deg min Gud’ var også fin. Den gangen visste jeg ikke at det var den siste sangen bandet på Titanic spilte før skipet gikk ned. Da hadde jeg kanskje ikke våget å spille den, men det gikk bra. Foreninga holdt seg flytende i mange år, også etter at jeg brøt ut av trioen.

Bestemor stilte med kake, en heklet loddpremie og masse penger for å kjøpe premien tilbake. Jeg bidro med min musikalitet. Jeg syntes all snakkingen kunne bli litt kjedelig. Det må jeg innrømme. Jeg var tross alt bare 12 år, og egentlig mer opptatt av Kiss, The Kids og Gasolin enn av Landstads reviderte.

En gang tok jeg meg friheter og spilte riffet til ”I was made for lovin you” av Kiss, da vi holdt på å gjøre oss klar til en ny salme. Fortsatt mener jeg at det ikke var min skyld, men midt i riffet falt en gips-jesus ned fra ei hylle. Frelseren mistet hodet, og damene mente det var musikerens feil, som spilte rockemusikk under foreningsmøtet. Men de lo snart. Heldigvis. Og vendte det andre kinnet til.

Lo gjorde de også, da det ble avslørt at jeg trodde det het sandalmisjonen. Jesus var jo alltid malt og tegnet i sandaler.

”Du får no sagt det du, Krister”, sa bestemor som trodde det var bevisst humor fra min side. Men sånn var det jo ikke.

Så fikk jeg et foredrag om santalfolket i India, en av de eldste stammekulturene i verden. Langt eldre enn fiskerslektene på Ansnes. Lærerikt var det også.

Jeg ble aldri noen god misjonær. Ikke ble jeg noen stor musiker heller. Men jeg er stolt over å ha spilt citer i misjonsforeninga på Ansnes. Det var mitt første band.