Mens de fleste av oss håper å aldri komme først til et ulykkessted langs veien, har noen meldt seg frivillig til å gjøre akkurat det. Og de gjør det for å redde liv.

I personsøkeren tikker det inn en melding. I beskjeden står en trafikkulykke beskrevet. Hvor den er, hva som har skjedd og hvor alvorlig den meldes om å være. Men hvem det gjelder, det vet de ikke. Det kan være familiemedlemmer. Det kan være venner. Det kan være bekjente. Og det kan ende i dødsfall.

Alt dette må redningsmannskapet i brannvesenet på Hitra og Frøya forberede seg på før hver eneste utrykkning til et ulykkessted.

- Følelser vi tar med oss i grava

- Vi er ofte de første på stedet etter en trafikkulykke. Før både ambulanse og politi, og vi vet aldri helt hva vi kommer til. Hitra og Frøya er små steder, hvor alle kjenner alle. Vi aner ikke hva som venter oss, så derfor forbereder vi oss på det verste hver gang, så plukker vi det heller ned når vi kommer frem, forteller Arve Morten Glørstad i det frivillige brannvesenet på Hitra.

Brannsjef Dag Robert Bjørshol og Arve Morten Glørstad har begge jobbet lenge som frivillige i brannvesenet. Lenge nok til å både oppleve historier som ender godt, og skrekkeksempler som ender med tapte liv.

- Det er flere situasjoner jeg husker godt, blant annet ei ulykke som var i Snillfjord. Da vi kom dit så vi at beinet i foten til mannen stod i feil vinkel, men han var våken og fortalte oss navnet sitt og hvor han hadde vært. Vi tenkte jo at dette gikk knakende bra, men to minutter senere var han død. Det var ingenting vi kunne gjøre. I ettertid fikk vi høre at han hadde store indre blødninger, men det kunne ikke vi vite, forteller en tydelig preget Bjørshol.

- En annen situasjon er jo den siste dødsulykka her, med traileren i Knarrlagssundet, hvor han som ble drept var en gutta i brannvesenet kjente godt. Det er en forferdelig følelse å oppleve noe sånt. Følelsene man sitter igjen med etter alle ulykker som ender i dødsfall, sitter nok igjen i kroppen til vi selv går i grava. Vi glemmer det aldri, tror han.

Små marginer mellom liv og død

Som de første til et ulykkessted, har gutta i brannvesenet fått se hvor små marginene mellom liv og død er på nært hold.

- Vi er ofte både ambulanse, politi og brannvesen på et ulykkessted. Vi må ta på oss alle oppgaver. Vi hadde en trailersjåfør som var i en ulykke her for ikke så lenge siden. Ambulansen kjørte feil, så vi var de første på stedet, og i ettertid fikk vi høre at om vi ikke hadde vært på pletten så raskt, fått ut sjåføren av bilen og stabilisert ham, så hadde han ikke overlevd, forteller Dag Robert.

- Han hadde fått revet av arma,  og jeg tror vi lette i en time og vel så det etter den blant gud vet hvor mange tonn med laksefileter. Han fikk ikke satt på arma igjen, men han overlevde i alle fall, sier Arve Morten.

- Ja, vi har jo heldigvis et par gode historier også, selv om vi har mange forferdelige. Jeg husker godt en gang jeg kom til en ulykke hvor sporene etter trailerdekkene gikk over personbilen. Inni der satt en livløs mann, både gul og blå i ansiktet. Vi måtte krype ned langs føttene hans for å lirke av ham skoene så vi kunne få trekt han opp gjennom taket av bilen. Helikopteret tok ham med seg, og jeg husker jeg tenkte: «han der ser jeg nok aldri igjen.» En stund senere ringte jeg familien for å høre hvordan det hadde gått med ham, og da hørte jeg latter i andre siden av røret. «Det e jo mæ det, og æ har det bare bra!», sa han. Så noen har virkelig kjempeflaks, mens andre ikke er like heldige. Tvert imot.

Ikke en jobb for hvem som helst

Begge innrømmer at det er en hard og tøff jobb som ikke passer for alle.

- Man må være ganske robust. Ingen av guttene mine (de frivillige i brannvesenet på Hitra, journ.anm.) er der for at de får betalt for det. Det er ikke mange flaskene konjakk i året det, for å si det sånn. Det er ikke det som er drivkraften deres. Det er at man er deltagende. At man er med og hjelper. At man tar det samfunnsansvaret, påpeker Dag Robert.

- Nei, det er ikke pengene nei. Penger er ikke alt. De betyr ingenting. Kan vi være med å redde noen, så gir det en veldig god følelse altså, bekrefter Arve Morten.

Og på spørsmål om hvordan de klarer å gjøre jobben, svarer han;

- Jeg tror det er noe som slår om i hodet på oss. Vi blir ikke stående apatisk uten å gjøre noe.  Du er såpass fokusert på jobben din at du gjør det du skal. Så får man ta resten etterpå. Vi har jo et veldig bra apparat rundt oss også. Det er debriefing med helsepersonell i ettertid som gir oss mye. Vi får snakka om ting, og får det ut av systemet. Men det tar tid. Etter en ulykke tar det meg som regel ei uke før jeg har normalisert meg igjen, forteller Arve Morten Glørstad.

Redd for øyungdommen

- Og kjentfolkbiten kommer man ikke unna her ute. Er det nære familiemedlemmer, får man selvfølgelig ikke komme i nærheten av ulykken. Da blir man tatt vekk. Da klarer man ikke holde fokuset. Det stakk skikkelig i meg en gang da jeg så ei tattovert arm og trodde det var et familiemedlem av meg... Da kjente jeg det godt, det må jeg si, sier han.

Men selv om de har opplevd og sett mye forferdelig, er det verste marerittet å komme frem til et ulykkessted hvor ungdommer er involvert.

- Jeg må si at ungdommen må tenke seg om to ganger. Det er ikke tøft å være død. Jeg kjenner en god del nyoppkjørte ungdommer, og jeg er ikke glad i å se de komme i full fart i 60-sonen, tre biler etter hverandre. Den ene skal kjøre fortere enn den andre. Jeg vil ikke være med å klippe ut noen av dem fra en bil, altså. Jeg er for glad i dem til det. Det vil jeg ikke oppleve, sier Arve Morten og understreker enda en gang hvor redd han er for ungdommen i trafikken. Dag Robert er helt enig.

- Foreldre må også ta litt ansvar og være gode forbilder for ungdommene. Vi har ikke råd til å miste fler.

Har du tips til trafikk-saker lokalavisa Hitra-Frøya bør belyse? Ring eller send oss en epost