Helgepraten

Silvio Krauss

Alder: 47

Bor: Barman

Yrke: Kantor

Familie: Gift med Heidi. 3 sønner, Oskar Tobias 11 år, Isak Alexsander 12 år og Ask Joon 17 år

Aktuell: Nyansatt kantor i Hitra menighet

Ikke en dag uten: Musikk

Spiser og drikker: Taco hver fredag og drikker vann

Reisemål: Kypros

Ser på: Farmen

Lytter til: Bruce Springsteen

Leser: Evangeliet etter Johannes i Bibelen

- Ja, de sa det. He he. Men det var jo på spøk så klart. Men en slik uttalelse kan jeg ikke ta som annet enn et kompliment.

- Ja, det er tydelig at de trivdes med deg. Men du trivdes vel du også siden du ble der i ti år?

- Å ja! Det var et veldig bra arbeidsmiljø der. Vi var tre stykker i staben. En prest, en kirkeverge og meg selv. Vi hadde god stemning og ingen arbeidskonflikter. Men stillingen min var bare på førti prosent så jeg arbeidet også ved den interkommunale musikkskolen. Jeg underviste i messingblås, sang og piano.

- Og så kom du hit..

- Det er store avstander i Halsa og det ble mye kjøring. Det kunne bli opp til elleve mil kjøring mellom kirkene. Spesielt om vinteren var dette veldig vanskelig. Både kona mi og jeg har alltid hatt lyst til å komme nærmere havet. Kona mi kommer fra Kristiansund og er vant til sjøluft. Og så ble det ledig stilling på Hitra. Her er det mindre snø om vinteren og tidligere vår. Jeg søkte og fikk tilbud om jobben. I det samme øyeblikk falt alt på plass. Huset vårt i Surnadal ble solgt for en god pris. Og vi fikk kjøpt oss et hus på Barman, ikke langt fra skolen til ungene.

- Ja, for du kommer ikke alene. Du har både kone og barn med deg på flyttelasset.

- Ja, vi har en sjetteklassing og en sjuendeklassing på Barman oppvekstsenter. Og en på videregående. Vi har blitt tatt så godt imot. Vi kom hit i juni i år, men det føles som vi har bodd her fem år allerede.

- Fem år? Hvordan da?

- Det er en hyggelig, liten setning jeg har fått høre veldig ofte. ”Velkommen til Hitra”. Vi føler at vi har blitt tatt veldig varmt imot. Hitterværingen er interessert i oss og opptatt av at vi skal ha det bra. Vi har blitt møtt med vennlighet og gode ord.

- Det høres bra ut. Da får vi håpe at Hitra innfrir med snøfattige vintre da.

- Ja, Hitra kommune har så langt gitt et godt inntrykk. Blant annet så ser jeg at denne kommunen tar godt vare på kirkene, oppvekstsentrene og aldershjemmene sine. Dette er en kommune som er opptatt av at innbyggerne skal ha det godt. Jeg har bodd i kommuner som har satset tungt på å bygge kulturhus. Resultatet er at kommunen ikke har råd til å ta vare på skolene, kirkene og aldershjemmene. Men her tar man vare på de gode verdiene. Og så kan man ha mye kultur i kirkene også.

- Javisst! Og du bidrar med mye kultur selv som trakterer flere instrumenter selv?

- Ja, jeg spiller orgel så klart. I tillegg spiller jeg piano og keyboard, trekkspill, trompet og gitar.

- Jøss, det var litt av en liste!

Egentlig ville jeg studere gitarspill da jeg ble student. Jeg vokste jo opp i det gamle DDR. For å få lov til å studere musikk måtte man ha fem år bak seg som elev ved den statlige musikkskolen. I tillegg burde man ha en anbefaling fra militæret. Militæret ville ikke gi sin anbefaling før man hadde avtjent verneplikten på tre år. Det hadde jeg ikke lyst til å bruke tiden på. Løsningen ble derfor å søke seg inn i den kirkelige musikkskolen. Der var der ikke tilbud om gitarspill, men jeg fikk ni fine år som kirkelig musikkstudent.

- Ni år?! Da er du godt skolert. Du var etterspurt som organist og kantor da kan jeg tenke meg.

- I løpet av mine studentår falt Berlinmuren, og murens fall førte til vanskeligheter med å få jobb. Arbeidsløsheten rammet alle bransjer. Jeg hadde en kamerat som var utdannet lege, og han hadde fått arbeid i Trondheim. Han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å kjøre bagasjen hans oppover fra Tyskland. Og siden jeg var uten jobb akkurat da tok jeg meg tid til å hjelpe ham med det. Det første jeg la merke til da jeg kjørte fra Kielferga i Oslo var at det var en helt annen ro her i Norge enn i Tyskland. Ikke bare mindre trafikk, men folk var mindre travle. Ikke sånn at det var kjedelig, men folk var rett og slett mer avslappet til tilværelsen. Da jeg kom til Trondheim hadde kameraten min fått nyss om et årsvikariat som kantor i Surnadal. Søknadsfristen hadde egentlig gått ut, men jeg ringte dit likevel.

- Og det falt heldig ut?

- De ble veldig glade for at jeg tok kontakt, for de hadde ikke fått ansatt noen. Og veien fra Trondheim til Surnadal var ikke lengre enn at jeg kjørte nedover og snakket med dem. Jeg kunne ikke norsk, men fikk jobben likevel. Og jeg fikk suveren norskundervisning. På formiddagen gikk jeg norskkurs, og på ettermiddagen var jeg kantor og fikk bruke det jeg hadde lært på kurset.

- Høres ut som en veldig effektiv måte å lære norsk på.

- Tysk og norsk språk har nært slektskap, så det er ikke så vanskelig å lære. Det som er utfordringen er å uttale den norske y. Og å skille mellom i, u og y. Det hende at jeg tenker og drømmer på norsk, men trosbekjennelsen tenker jeg på tysk.

- Jeg synes at du snakker veldig bra norsk.

- Jo, takk skal du ha. Men jeg hadde en fabelaktig norskundervisning da jeg kom til landet. Men nå som jeg er norsk statsborger er det viktig at jeg forstår og snakker språket.

- Norsk statsborger? Det må du fortelle mer om.

- Som arbeidsinnvandrer får du opphold i ett år. Deretter for fem år i gangen. Så kom en regel om man kunne få ubegrenset opphold, men bare så lenge jeg har jobb i Norge. Jeg ringte UDI, og de bekreftet at jeg måtte tilbake til Tyskland dersom jeg skulle bli arbeidsledig. Og det til tross for at jeg har norsk kone og barn her. Siden Norge ikke opererer med doble statsborgerskap ble jeg anbefalt av UDI å søke om norsk statsborgerskap. Jeg fylte ut et skjema som jeg leverte hos lensmannen, og så måtte jeg få et papir fra Tyskland som bekreftet at jeg ikke er ettersøkt eller straffedømt.

- Nei, det kunne vel blitt litt av en historie.

- Ha ha. Ja. Jeg har kjørt i 64 i en 50-sone engang. Da fikk jeg 3000 kroner i bot. Men det forhindret heldigvis ikke statsborgerskap. Da jeg fikk statsborgerbrevet måtte jeg levere inn det tyske passet mitt, og så var alt i orden.

- Var det litt sårt å gi avkall på det tyske statsborgerskapet?

- Det var litt sårt, men samtidig åpnet det seg opp nye muligheter. I bunn og grunn er det bare et bytte av pass. Vi er jo europeiske statsborgere. Selv om jeg på ingen måte vil anbefale et EU-medlemskap. Det skaper sosial ufred og kriminalitet. Mine tyske venner sier ”Her virker det som verden fortsatt er i orden” når de besøker meg i Norge.

- Så hva vil det si for deg å være norsk?

- Jeg er statsborger i et anerkjent land. En fredsnasjon. Et rikt land som setter pris på menneskerettighetene. Og det med menneskerettighetene er viktig for meg. Jeg opplevde det ikke slik da jeg vokste opp i DDR. Her trenger ingen bevise sin ideologi, og det er viktig for meg. Men om jeg er tysk eller norsk er ikke noe jeg tenker så ofte på. Det beste er når Norge møter Tyskland, for da vinner ”min” nasjon uansett. Og så er jeg veldig glad i norsk julemat. Pinnekjøtt, ribbe, surkål...

- Surkål er du vel vant med fra Tyskland?

- Jo, men den er mye søtere i Norge...