For på dagtid er det mye som skjer i Fillan. Folk er på kafe. Handler. Skravler. Spiser. Mye kan minne om en mini-by. På ”Pikene på Torget” er det mange innom. Selv rett etter åpningstid og oppbrygging til storm ute.
- Sjefen er klar snart. Hun holder på å få lagt siste finpussen på et bakverk. Skal du ha en kopp kaffe eller noe?, spør Snorre Sandvik vennlig.
- Nei, jeg drikker ikke kaffe helt ennå. Litt for ung ennå.
- Haha, akkurat.
Eneste gutt blant pikene
- Som jeg forstår det er du den eneste gutten som jobber med ”Pikene på Torget” her. Hvordan går det?
- Går kjempefint det. Jeg har alltid trivdes å jobbe med jenter, så det er slettes ikke noe problem.
Så kommer kronen på verket:
- De er jo ikke noe verre de enn annet folk, sier han og Amanda Ratejczak som står ved siden av han flirer godt. I likhet med meg selv.
- Folk er glad i kake her. Vi sender en del til byen faktisk. Ellers går det i varmmat og påsmurte baguetter. Og kaffe da. Vil du ha en kopp?, lurer Kristine Lundberg som har gjort seg ferdig med pyntingen.
Jeg ser Snorre humre bak kassa og innser at jeg ikke er en så urban, kaffedrikkende kar som oppveksten i Trondheim kanskje kunne tilsi.
- Neida, det går bra. Litt for sterk for meg den.
Bra folk ler litt av gjentagelsene mine i hvert fall.
- Hvor lenge har dere drevet her?
- I mars er det fem år. Sommeren har vært veldig bra og med høstferien kommer det mange hyttefolk her. Både rundt lunchtider og særlig i helgene er det mange som skal ha noe, så vi er godt fornøyd, sier den daglige lederen.
- Treffer folk her
Mens jeg står å skal ta bilde av Snorre og jentene, kommer det inn noen stamkunder, som helst ikke vil bli intervjuet, siden hun ene er kommet rett fra en treningsøkt.
- Haha, du kom likevel ja, sier hun ene etter jeg tar turen bort til bordet etter jeg fikk tatt bilde.
- Måtte jo det. Hadde vært greit å tatt en prat med noen stamkunder også. Går det greit?
- Jada, det må jo gå bra, svarer Tone Jørgensen, som heldigvis er sporty nok til å stille opp, i likhet med venninnen Maren Ølstøren.
- Er du ofte her?
- JA! Alt for mye. Det går mye i kaffe, så den må du prøve, oppmuntrer Tone.
- Ehh, joa….Bør vel det en gang i framtiden.
- Kakaoen er heller ikke så verst.
- Vi drar ofte hit. De har god mat og det er et samlingssted her. Man treffer alltid kjentfolk, forteller Maren.
Jeg må opp og videre. Helt sikkert skremt av alt kaffepraten, men det står fremdeles mange i kø for å kjøpe kaffe og kaker, til tross for regnet ute. Nesten så jeg vurderer en kopp for å unngå drittværet sjøl. Men bare nesten. Etter klokka 18 er det blitt mørkt og folket har forsvunnet fra sentrumsområdet.
- Ble terget for å være ”fillenser”
[M5:RIGHT]
Selv er jeg nok en del av grunnen. Som innflytter er jeg som regel på hybelen min alene. Smeller sammen en kjapp middag. Så er det enten datasurfing, dataspill, eller TV-titting, før jeg innser at det er senere enn jeg tror, og det er leggetid. De gangene jeg har besøkt noen og kjører igjennom sentrum, er det tomt. Men er det alltid sånn?
- Neida. Beveger du deg litt unna sentrum til idrettsanlegget, så er det ting som skjer hele tiden. Men det er klart at det bor litt for få folk i sentrum. Det er en svakhet. Mange er tilflyttere som deg og meg, og har nok ikke røttene sine herfra. Gjennom idrett for eksempel, er det likevel noe av den sterke grendakulturen vi ser ellers i øyregionen her, forteller Hitra-ordfører Ole L. Haugen. Vi sitter på kontoret hans og ser på en bunke med papirer, som jeg antar har sitt eget system.
- Man vet aldri hva man får bruk for, så jeg tar vare på mye, legger han til.
Ole flyttet til Fillan fra Dolmøya i 1999, etter å ha hatt Fillan som arbeidssted siden 1985.
- Det var mer praktisk på den måten. Det tok sin tid å kjøre til Fillan fra Dolmøya og jeg liker å jobbe lange dager. For å få mest ut av dagen, ble det best å bo her da. Men jeg har jo blitt terget en del i ettertid på at jeg var blitt ”fillenser” av mange, siden jeg hadde flyttet fra hjembygda. Selv vil jeg beskrive meg selv som både ”fillenser” og ”ur-dolmøyværing”, smiler ordføreren fornøyd.
- Rompesprit??
Selv om vi ikke skal tilbake til urtiden, er det ikke alt som ordføreren var like fornøyd med sentrumsområdet, før han bosatte seg der.
- Selv om Fillan ble kommunesenter i 1960-tallet, gikk det lenge før bypreget kom. Flere hos fylkeskommunen mente Fillan og Oppdal konkurrerte om å ha styggest sentrum i Trøndelag. Men vi fikk heldigvis til å få på plass to rundkjøringer og fikk delt sentrum. Med offentlige bygg på den ene siden, og mer private bedrifter på den andre.
- Uansett om man liker det eller ikke, så manglet vi både sprit og rumpespritsalg for å få til et sentrum på tidlig 2000-tallet…
Ordføreren skal si mer, men jeg må bryte inn før jeg begynner å le.
- Rompesprit?? Hva er det for noe?
- Hehe, det er sånn sprit som du får på apoteket. Begge de to må være på plass for at det skal bli sentrum, svarer han lunt.
Nettopp det at Fillan og øyregionen generelt kan tilby både en følelse av by og bygda, tror Ole Haugen blir viktig i årene fremover.
- Vi må ha elementer av by for å tiltrekke oss folk som vil bo her. Som har kort vei til barnehage, jobb, butikker, kino og andre fritidstilbud som folk vil ha i nærheten.
- Samtidig er det flott at vi har såpass mye flott natur og rimelig god plass. Folk skal kunne få ro og fred fra stresset som noen opplever i byene. Mange eldre flytter ut hit nå og det var ikke tilfelle for 10 år siden, mener han.
[M10:RIGHT]
Fotballfamilien
Jeg tar til meg ordførerens råd og stikker bort til fotballbanen en dag. Det er en stadig kø ved kakesalget der og mange småtroll spiller kamp. Like mange småbarn står i kø her, som det er spillere på banene. Og det er VM i vaffel-og muffinsspising med fargestrø i alle regnbuens farger.
- Hva skal du ha? En av damene har oppdaget at jeg står i køa.
- Jeg lurte mer på om jeg kunne stilt deg noen spørsmål omkring kakesalget og de som hjelper til, svarer jeg og tar opp journalistblokka.
Anita Glørstad ser litt på hun andre bak kassa, men tar utfordringen på strak fotballfot.
- Hvor ofte er dere her?
- Det blir jo hver gang det er hjemmekamp, men det er forskjellige folk som står her hver gang. Vi bytter litt på. Akkurat som på banen, sier hun med et vennlig smil.
- Når dere ikke står her i kakebua, hvor engasjert er dere på sidelinjen?
- Hehe, jeg er nok litt med ja. Men faren deres er heldigvis verre, ler hun.
- Han Tor Agnar var jo gammel fotballstjerne han vet du, skyter trener for Hitras kvinnelag, Dag Willmann, inn. Han gjør seg så liten som mulig for å passere åpningen mellom meg og Anita, og demonstrerer en grasiøsitet på nivå med ”Mini” Jacobsens saltohopp, der han med letthet smetter forbi.
Resten av familien til Anita er også klare til å bidra på banen.
- Både Anja (6), Martin (8), og Arne (12) er veldig aktive. Og man skal ikke se bort i fra at Elin blir det samme etter hvert også. Men hun er bare 2,5 år nå, så vi får vente litt til, ler hun og ser på føttene til lille Elin som sparker enig i lufta.
- Ojj!! Det er en svær jævel
Siden jeg ble inspirert av den flotte fotballfamilien, måtte jeg nesten prøve å trimme litt selv også. Jeg fikk meg derfor en tur ved Blåskogstien. Og ble møtt av et beist av en hund.
- Oijj! Det er en svær jævel, sier jeg til Ove Fiskvik om hunden Mozart. Med et par innpuster har han luktet på alt jeg har å tilby. Heldigvis spiser han ikke opp mini-winern min.
- Han er en såkalt Flat coated retriever. Den er nok litt større enn den mer typiske Golden retrieveren. Mozart var så aktiv for familien som hadde han at jeg fikk han gjennom omplassering, svarer Ove.
Jeg får raskt se hvorfor. Mozart tester badetemperaturen i hvert et vannhull han finner.
- Mozart er en typisk jakthund, og bader gjerne i isvann uten problemer, forteller Ove, før hunden rister av seg vanndråpene som har bitt seg fast i pelsen og setter kurs for neste dam.
Ei dame kommer løpende forbi. Hun med hund av litt mindre sort.
- Jeg har levert ungene til fotballtrening nå, så får jeg tatt meg en kort tur, peser hun til Ove.
- Flott. God tur, sier han og hun forsvinner like fort som hun kom.
- Mange gjør det slikt og det er flott å se at stien brukes så ofte, legger Ove til.
Ove var en av flere om tok initiativ til å få etablert Blåskogstien som er 5 km. Nå brukes den av mange som ikke bare vil gå tur.
- Skoleungdommer er ofte oppe i Blåskoghytta for å bli bedre kjent eller ha avslutninger. Da kan man ta seg en gåtur før man setter seg ned og koser seg der.
Vi går et stykke til og vi kommer til høydepunktet for min del. Å få skrive seg inn i turboka. Det er rart med det, men det er alltid viktig å kunne gi et inntrykk om at jeg er en turgåer. Gjerne med fottrykk i både mark og papir, så folk kanskje tror jeg er langt mer aktiv enn slitemerkene i sofaen avslører.
Noe kommer imot oss...
I det jeg skal sette blekket på papiret, snur Mozart seg raskt og ser videre på stien. Småregnet faller rundt oss og verken jeg eller Ove ser noe ennå. Men hunden vet at noe kommer i mot oss og drar i båndet, så vi andre må følge etter. Hva i all verden kan det være? Kun en svak vind tipser nesten til Mozart. Men fremdeles ser vi ingenting. Er det endelig min frykt for bjørner som skal materalisere seg? Jeg frykter det verste, da noe mørkt sees oppe i lia.
En Schäferhund kommer til synet med en eier på slep. Han og Mozart snuser og bjeffer en del på hverandre. Jeg puster lettet ut.
- De vil hilse litt på hverandre nå, smiler Ove, men holder Mozart fast, så guttene leker pent.
- Han heter Triko og er fire år, forteller damen som presenterer seg som Anita Rask.
- Anita Rask? Du høres jo virkelig ut som en hundefører fra Alaska med det navnet.
- Hehe, må nok skuffe deg der, svarer hun. Og ja. Jeg blir litt skuffa.
- Er du ofte ute på tur her?
- Det blir fort noen turer ja. Triko må jo få lufta seg og da er det veldig greit å bo i nærheten her, sier Rask.
De to guttehundene snuser og er ivrige på å prate mer, da deres veier skilles for denne gang. Det er tydelig at det skjer litt av hvert, bare man beveger seg utenfor sentrumsområdet på kvelden.
Endelig får jeg satt navnet i turboka og jeg kjenner at frister å få beveget seg litt mer ute etter denne turen. Men hvem vet. Kanskje jeg bare skriver dette her for å virke mer aktiv også?
[M]
Fillan