Blir det vinter i vår?

Vi har tippa over i mars, og værste vinteren e over. Skjønt vinter? Ærlig må det innrømmes at det har vi ikke hatt mye av hittil. Snø har vi omtrent ikke sett, og varmegradene har rett som det er vært oppe i tosifra antall. Knasende tørr har fjorårsgraset og lyngen ligget der, med større og mindre branntilløp som resultat. Flatanger ble skrekkscenariet i vår region, med Frøya som en god nummer to. Sjøl i Snillfjord brant det så vidt, men heldigvis med skader så små at de kan forbli unevnt i sammenhengen.

Også Frøya slapp relativt billig fra elendigheita, skal vi være ærlig, sjøl om situasjonen var dramatisk mens alt sto på som tøffest. Ser vi mot katastrofen i Lærdal for å finne en sammenlikning, går det an å påstå at øya nærmest slapp med skrekken. Så spørs det hva som enno kan ligge foran oss i løypa.

Husker jeg tilbake til oppveksten og den tida det enda var ”normale” vintrer, er jeg nokså sikker på en ting: Mars var ofte snømåneden. Da kunne det lave ned på halvmetersvis. Til vi rett og slett lurte på om vi holdt på å snø inne og måtte forberede oss på 17.maitog i tunneller.

Så galt ble det aldri, men brøytekantene kunne vokse seg både halvannen og to meter på det høyeste. Likevel var marsmengdene aldri verken skremmende eller kritiske – i hvert fall ikke sånn som de eksisterer i mitt minne. Dagene var blitt for lyse og lange til å skape den helt store frykten. Når sola skikkelig fikk satt glødelampa si på all den uønska overfloden, krympa og sakk den sammen til vi så forskjell på den fra tidlig formiddag utover mot sein ettermiddag og kveld.

Hvordan blir det i år ?

Aldeles umulig å si, etter som ingenting er normalt. Og til nå har lokale værprofeter klokelig holdt kjeft. Men at vi resten av vintertida skal slippe helt unna påminningene om hvor vi holder til på kloden, anser jeg usannsynlig.

Forleden var jeg ute med ny forsyning solsikkefrø til det overbygde fuglebrettet utafor kjøkkenvinduet. Da oppdaget jeg at de spinkle kvistene på spireahekken grandgivelig hadde satt de første ørsmå knoppene! Hva med dem, hvis plussgradene plutselig forsvinner og kulda setter inn, som Prøysen sier ?

Nå er det i første omgang slutt på den tørre og milde lufta fra sør-øst. Når du leser denne epistelen, tyder alt på at vår gamle kjenning sør-vesten er kommet tilbake, og med den nedbør i form av regn og sludd. Godt er det, holdt jeg nesten på å si. Sjøl om jeg aldri ville trodd jeg skulle ønske den værtypen velkommen. For visse grenser må det være. Vinteren kan ikke til de grader vise noe helt annet enn sitt sanne jeg. Da nærmer det seg tilstander som gamle farmor ville omtalt som ”sist i tida”.

Nei da, vi har nok bare ei lita stund blitt lurt og holdt for narr. Alt kommer nok ned som komme skal, bare skjebnen eller forsynet eller hvem vi skal gi ansvaret, får fomla seg tilbake til vanlig agering. Mest trolig blir mars også i år - som normalt - den store snømåneden. Da det blir spørsmål om å få all denne kvite jævelskapen vekk, mens vi følger brøytebilene som bare kan ta korte pauser hvis de skal holde ferdselsløypene åpne – i hvert fall innover mot fastlandet.

Det blir vinter i år også. Vinter i vår. Eneste usikkerhetsfaktoren er hvor lenge utover i mars vi skal gå og vente på den. Vente og kjenne på isjiasen og lumbagoen og holde skjerf, votter og varmt yttertøy i nær og lett gripbar beredskap. For ikke å snakke om den gode gamle snøskuffa. Som jeg i overilt lettsindighet for noen dager siden var i ferd med å sette bort  for sesongen !

Bjørn Nilsen