Da jeg kjører til Dyrøya i morgentimene er det ennå bekmørkt ute. Så langt er det meste jeg forbinder med Dyrøya fergeleia ut til ”gullrekka”. Som øyene utenfor kalles med rette.
Men midt i det svarte rundt meg stikker det opp noe fargerikt. Er det ballonger i veikanten?? Tydelig at det feires noe i hvert fall.
Jeg ankommer butikken ved fergeleiet, der Ivar Martin Johansen står klar og venter.
- Jeg har drevet butikk selv også, så dette er ikke noe nytt, spøker han.
- Vi kan jo sette oss ved venterommet, fortsetter han og peker mot en krok ved verktøysavdelingen i butikken.
- Her er det kaffe og krumkake, hvis du vil ha?
Jeg skal akkurat til å fortelle om min frykt for kaffe, da Ivar Martin viser at jeg ikke er alene i min anti-gruff verden.
- Randi! Du har jo ikke satt på te-vann til meg ennå, ler han til ekspeditøren.
- Jeg drikker ikke kaffe skjønner du, legger han raskt til.
- Jøss, jeg trodde virkelig ikke jeg skulle møte noen andre som ikke liker kaffe, svarer jeg med et tannglis som sikkert burde vært hvitere enn det er, uten kaffegjennomstrømning.
Noe sier meg at dette blir et bra intervju :)
[M:RIGHT][M:RIGHT]
- Rømte til England
- Familien min måtte rømme til England under andre verdenskrig, så da lærte vi å drikke te om kvelden der. De hadde kaffe på morgenkvisten, men jeg fikk aldri smaken på det, innrømmer Ivar Martin.
Etter å ha vært hos britene, vendte familien tilbake til butikken som hadde vært igjennom flere generasjoner av slekta.
- Det var telefon, post, rutebåtekspedisjon, fiskemottak, og bensinpumper der, så vi hadde det meste, beskriver Ivar Martin om stedet han jobbet i over 20 år.
- Jeg tror ingen av oss hadde fritidsproblemer fordi vi hadde en gård i tillegg, humrer han videre.
Og som gutter flest måtte han også benytte sjansen til å utforske grensene utenfor bygda.
- Brua over til Kvernøya, var ikke helt ferdigbygd ennå, for det var på starten av 1960-tallet. Men det gikk noen tjukke jernbjelker som brua skulle bygges på, som vi skjøv syklene over. Å få komme til ”byen” på Sistranda var som å være på jordomseiling for oss vet du, hehe.
- Hvordan reagerte de voksne på turen deres?
- Vi var rundt 14 år gamle, så jeg husker faren min først mente at: Nå lyver du gutt! Men gøy hadde vi det i hvert fall.
Brua betydde mye for samfunnet ellers, fordi den gav Dyrøya en forbindelse til resten av Frøya.
- Det var et være eller ikke være for oss. Vi så det samme skjedde med Utian, mens andre steder som Inntian har blitt avfolket. Det samme sliter øyrekka med i dag, selv om vi har fergeleie her.
Selv om butikken fungerer som et oppholdssted for de som skal videre med båten, ønsker de fleste seg et eget venterom.
- Men vi setter veldig pris på alle kundene som er innom her. Det er veldig greit at folk kan sette seg ned og ta en kopp kaffe, slik som dere gjør nå. Om sommeren skal vi prøve å få satt ut noen bord utenfor, så de kan få sitte der også, forteller ekspeditør Randi Englund.
- Jeg skal vise reporteren litt rundt Randi, men jeg regner med du har te-vannet klart til vi er tilbake, tøyser Ivar Martin med Randi igjen.
- Mange byfolk har hytte på Frøya, men de burde heller ha en hytte i byen som jeg har, fortsetter han på vei ut døra.
- Hehe, du kunne ikke tenkt deg å bo fast i byen altså?
- Nei, det må da være langt bedre å bo med gode naboer som du kjenner godt, enn å bo i blokk i byen der man kun er på nikk med folk, gliser han.
[M:RIGHT]
- Har fått bestillinger fra hele landet
Vi begynner kjøreturen med et besøk til Vidar Garnvik som har åpnet et eget røykeri rett opp i bakken. Dette er ikke et fremmed felt for Ivar Martin som har drevet med røyking av fisk i snart 50 år.
Min guide banker på garasjedøra som leder inn i røykeriet, men ingen svarer først. Vi skal til å gå videre til en annen dør da porten plutselig åpner seg og en skikkelig gladlaks kommer ut.
- Hei, jeg tenkte jeg skulle få vist fram røykeriet ditt, får Ivar Martin slengt ut som agn.
- Hehe, du gjorde det ja. Jaja, dere må bare komme inn. Det er den døra på siden der, henviser Vidar.
En stor plakat med firmaets navn er det første man får øye på når man kommer inn.
- Den er laget av noen i slekta mi, så jeg er veldig forøyd med hvordan den ble, ser han fornøyd på logoen der det står en stor R i både GaRnvik og Røykeri som møtes på midten.
Vidar begynte med bedriften for ikke så lenge siden og håper at den skal kunne være et levebrød for familien sin på sikt.
- Det har gått over all forventning så langt. Jeg vet ikke helt hvordan folk finner meg, men rett før dere kom, ringte det en kar fra Stavanger og ville ha noe laks. Jeg har fått bestillinger fra hele landet og de selger vist mye på butikken nedi her, så det er veldig gøy.
- Hva er det som gjør din laks unik tror du?
- Den har jo kystens smak og er ikke så blaut som noe av laksen andre steder. Vi liker at det smaker noe av laksen vår, forklarer han, og Ivar Martin blir på nikk med noen fra Dyrøya og ikke bare i byen der han har ”hytte”.
- Hva er grunnen til at du vil ha et røykeri på Dyrøya?
- Det var kjærligheten som tok meg til byen, men jeg har hele tiden vært her, siden jeg kommer herfra. Dessuten er jo Dyrøya indrefileten på Frøya i likhet med laksen min, så det er slettes ikke så dumt å være her.
Denne gangen blir det nikk og latter for alle i røykeriet.
- Blitt en del andreplasser
Vi forlater fisken for å gå planken. Heldigvis ikke i vannet med laksen, fordi det hadde vært fryktelig kaldt, men til ”Dyrø Sag-og Trelastforetning”.
- Det var faren min som gav butikken det navnet. På den tiden fraktet de tømmeret med båt til Frøya og saget det opp her. Nå er det mest planker og slikt til hus som skal pusses opp vi selger, i tillegg til spiker, maling og andre ting man kan finne i en byggvare, forteller Sverre Henning Dyrø.
Etter å overtatt bedriften etter faren sin, er han usikker på om sønnen vil følge i hans tresko.
- Jeg tror nok han vil gjøre noe annet, så får vi se om jeg finner noen andre som vil ta over.
- Du er jo bare ungdommen ennå du Sverre. Og jeg trenger nok noen planker til våren, så du får bare holde på litt til, klapper Ivar Martin oppmuntrende på ryggen hans.
- Hehe, jeg må vel det da, svarer Sverre.
- Jeg husker jo da jeg og du dro rundt her, som ennå yngre utgaver og skøyt med gevær for skytterlaget på Hitra og Frøya. Jeg ble jo jr.mester en gang, men du vant jo flere ganger?
- Tja, jeg hadde vel en fem førsteplasser på bane hos seniorene senere, men både Malvin Strøm og ”Johs” Håvik var langt bedre enn meg. Det har blitt en del andreplasser, kommer det beskjedent fram av Sverre.
- Vel, du var bedre enn meg i hvert fall, ler Ivar Martin.
- Hehe, ja, jeg var vel det da, smiler Sverre.
- Hun? Nei, hun er den nye kontordama
Skal man ha oppdrettsfisk (og tidligere tømmer), må det båter til. Hva er vel da mer naturlig å ta turen innom et sted hvor de bygger båter?
Det første som fanger øynene når vi setter føttene inn hos Ørnli, er en kalender for neste år, hvor man finner ei dame som fint passer inn i forestillingene man har om en mekanisk bedrift.
- Hun? Nei, hun er den nye kontordama vår, spøker Torbjørn Morkemo.
Vi går ned i hallen hvor resten av guttene er i gang med flere båter.
- Akkurat nå holder vi på med en 50 fots båt. Den tar vel rundt tre måneder, forteller Arnfinn Stokkvik.
Arnfinn har jobbet med båter i hele sitt liv. Det var et lett valg.
- Da jeg var liten husker jeg at det var kjempespennende å se på båtene på kaia, så da tenkte jeg hvorfor ikke jobbe med dem?
- Du har vel nesten vært med på å lage alle båtene vi har her du, lurer Torbjørn.
- Ja, det er vel omtrentlig det. Jeg har vært med på rundt 80 båter, så det begynner å bli noen år, mener Arnfinn.
”Ballonger” på kaia
En siste tur før vi skal få oss litt te, er hos ”ballongene” jeg passerte på vei inn til Dyrøya om morgenen og Ivar Martin med sykkel i sin ungdom.
- Hehe, mulig det kan ligne litt når det er mørkt ja, sier Ivar Martin trøstende.
Regnet og vinden som pisker alle veier nå minner lite om sommeridyll, men det skal lite til for å se at her kan man kose seg tidligere på året. Benker, bord, og en kaiekant med fiskemuligheter gleder seg allerede til å bli brukt på en varmere årstid.
- Spesielt hyggelig synes jeg det er at grendalaget fikk fikset det slik at handikappede har mulighet til å fiske her.
Siden været ikke tillater oss å stå der ute så mye lengre, tar vi turen tilbake til Randi som har te-vannet klar.
Jeg setter meg ned med min nye bestevenn. Hvem skulle tro jeg endelig fant noen andre som ikke likte kaffe til slutt. I den siste grenda som skulle besøkes.
Det er vanskelig å tenke seg noe som kunne gjort øyeblikket bedre. Bortsett fra om hun nye kontordama hadde vært her i levende live kanskje?
[M]
Dyrøya