Sjøfarende folk møter navnet Svingla (uttalt svengla) nordøst om Rottingen på Nord-Frøya, om lag 3 nautiske mil av land, på kanten mot det åpne Frohavet. Her ligger Storsvingla og Litlsvingla. Noen vil kalle dette skjær, andre vil mene de er store nok til å kalles holmer. Navna på de undersjøiske stedene Svingelfallet, Svingelgrynna og Svingelskallen like ved er laga til Svingla.

Svingla er et sjeldent kystnavn. Ei lita navnegruppe i Vega (Nordland) kan likevel ha samme opphav. Det gjelder Svingla, Lissvingla og Svingelbåen. Svingla og Lissvingla er her navn på to skjær på ytterkysten, nordvest om det gamle fiskeværet Bremsteinen (nå fraflyttet).

Skjærene i Frøya og Vega ligger alle på kanten mot åpne havstykker. Det er derfor naturlig å lete etter samme navneforklaring for begge navnegruppene. Ordet svinge 'dreie, snu' byr seg fram. Navnene kunne bety «stedet der noe svinger».

Norsk Ordbok har notert ordet svingla (av sving) med innholdet 'tumla ikring; sjangla, vingla; (òg:) bli øren; svimla'. Endinga -la uttrykker gjerne forminsking av noe, og kan fortelle om mindre vinglinger eller avvik. Forfatteren Alfred Hauge bruker ordet (i romanen «Fossen og bålet») og skriver slik: «Brune tareblad svingla på stylkene, levde i straumen». Navnene i Frøya og Vega kunne nok også brukes på skjær omgitt av vaiende tareskoger. En annen forklaring kan likevel også være mulig. Slik skjærene ligger, på kanten mellom skjærgården og åpen sjø, kan man se for seg at det er selve havstrømmene som har skapt navnene, etter skjærene - stedet der strømmene snur. Skjærene og grunnene rundt dem kan tvinge havstrømmene til å forandre retning her, dele seg og svinge. For sjøfarende folk ville det være grunn god nok for navngiving.