En augustdag i  2007 ble dramatisk for  Ruth (83) og Nils (81) Johansen .

Kvart over sju en torsdag morgen braste en trailer inn i vesterveggen på huset deres i Bonenget.

Her er historien skrevet av Bjørg Støen fra den gang:

Til alt hell er soverommet Ruth og Nils tidligere brukte, blitt til gjesterom.Hadde de fremdeles sovet på dette rommet, kunne utfallet blitt ganske my verre.

- Da hadde vi garantert ikke vært i live, sier Nils. Veggen mot hodegavlen på senga på gjesterommet er trykket et godt stykke inn i rommet. Men om paret benyttet et annet rom, betyr ikke det at ekteparet ikke merket hendelsen.

- Jeg lå med føttene helt i fotenden på senga, men ble kastet fram i hodeenden, sier Nils, som er glad for at hodeputa tok av for smellet.

Også Ruth fikk seg et skikkelig sjokk av det kraftige braket, og spurte Nils forskrekket om hva som hadde skjedd. Da hadde Nils allerede oppfattet at huset var skadet.

- Det er rasert, sa Nils.

- Men jeg oppfattet det som om han sa at det er russerne, og tenkte i samme øyeblikk at et russisk fly hadde sluppet en bombe over oss, ler Ruth. For både hun og Nils klarer å se det komiske i det i etterkant. Og parets alltid like gode humør har utrolig nok ikke fått en knekk ennå.

Dommedag

Men de medgir at det var tungt like etter at de oppdaget hva som hadde skjedd. En trailer som var parkert like overfor huset deres hadde begynt å rulle bakover, og truffet boligen deres med stor kraft Et kvarter før sammenstøtet

hadde Ruth vært nede fra loftet en tur. Hadde hun vært i lofttrappa da det smalt, hadde det trolig gått liv. For hele trappa er forskjøvet, og ei plate på veggen sperrer deler av den.

- Det er sørgelig å få huset ødelagt av noe sånt, sier Nils, og blir alvorlig et øyeblikk.

- Men jeg synes synd på sjåføren. Han var like hvit i ansiktet som denne duken, da han kom på døra vår, legger Ruth til.

- Først trodde jeg det var et tordenskrall. Men det var så kraftig at man skulle tro det var dommedag. Det kjentes ut som huset skulle falle overende, sier Nils. Hele huset skaket, og det har det over hundre år gamle tømmerhuset aldri gjort før. Ikke engang når orkanene har rast rundt veggene.

- Og hadde det ikke vært tømmer, så hadde vel bilen gått gjennom huset. Kanskje ville det falt sammen over oss, fortsetter han.

En vegg i stua et kommet en halvmeter inn i rommet, men utrolig nok har vindusruta like ved holdt. En takbjelke har sprekker, en annen er knekt.

Krystall i vinduskarmen lå pulverisert på gulvet. Skadene som ikke er synlige, kan være store.

For også i motsatt ende på huset er tapeten sprukket.

Tar tida til hjelp

- Mange har sagt at vi bare må rive, fordi huset har så store skader, og heller bygge nytt på ei flate. Men det ser jeg mørkt på. Hadde jeg visst at jeg får leve ti år til, så hadde jeg vel fått utbytte av det. Men jeg ser mørkt på å pakke ned alt vi eier. Og hvor skal vi i tilfelle bo? undrer Ruth.

Takstmann har allerede vært på plass, og fått en foreløpig oversikt. Muligens må bordkledningen av for å se om hele huset er skadet. Murpipa har også fått en smell, og sotvann nedover vegger indikerer at det er lekkasje.

- Akkurat nå ser det ut til at veggen som er mest ødelagt vil bli prioritert. Og jeg er spent på hvordan det går framover. Heldigvis er jeg rolig av meg, og sov godt allerede første natta etter uhellet. Vi får ta det som det kommer, og ta tida til hjelp, sier Ruth Johansen.

(HF august 2007)