FRA SIDELINJA:

Vi er inne i årets mest hektiske måned;

ADHD-måneden kaller jeg den.

Mai er tida da alt skal gjøres, eller helst burde vært gjort allerede for flere dager siden.

Kartongene med sommertøy skal bæres fra loftet og henges til lufting, helst i frisk vind.

Gjerne ved siden av de tunge og varme vinterklærne. Så får de seg en seilas i lett selskap før de brettes sammen og stues bort.

De fleste trekkfuglene er kommet tilbake. Eller har passert på gjennomreisa nordover.

De må nedom her og der og få seg noen friske strå så de berger liv før de fortsetter. Men det er lett å forstå at de er rastløse og har hastverk. Ikke det minste rart, sjøl om enkelte av dem har vært på vingene helt nede fra Afrika eller Kanariøyene. Store og tunge flyr de i pilspiss-formasjon høyt oppi blålufta, mens de snadrer og kjekler seg imellom.

Det går for fort, klager kanskje noen av de bakerste i troppen.

Tru bare ikke at de blir hørt, eller får medhold. Her er det bare å vinge ut så de kommer fram før eggsprengen blir uutholdelig. Dermed bærer det videre, frykt ikke for annet!

Stæren holder et syndig leven i trærne mot veien. Den kurrer og knitrer i lange tirader.

Sånn som den brisker seg, går jeg ut fra at det er hannen, mens hua kanskje allerede ligger på egg. De små sangerne glimrer fortsatt med sitt fravær – kanskje har noen av dem rett og slett blåst ut av kurs på vei mot Norden og sommer-residensene. Egentlig er det jo et helt under at de trosser seg fram og finner heim. Tenk bare på den lille løvsangeren! Det må være  samholdet og beskyttelsen i de store flokkene som gjør at de makter det. Og staheita!

Sjøl går jeg ut på verandaen mot leia titt og ofte. Spent jeg også, sjølsagt. Er alt på stell?

Nei, ikke absolutt alt. Kjellparet som har pitret og småløpt i fjæra i årevis - de mangler. Lett å konstatere, for de lager sine helt spesielle tirader, også mens de løper med bein som trommestikker. I år har de helt holdt kjeft og ikke vist seg ennå, så vidt jeg kan bedømme.

Nesten så jeg blir forbanna på dem. Bebreider dem at de holder meg for narr.

Satans kjellpar, knurrer jeg for meg sjøl.

Tenker de ikke et øyeblikk på at folk kan bli bekymra for dem!

Inntil det plutselig går opp for meg at de kan være døde, eller ha skilt lag. De begynner vel å dra såpass på årene at de simpelthen er blitt pensjonister, de også.

Eller - kan de ha søkt om skilsmisse, rett og slett? Og fått den innvilget? Like gjerne de, som vi menneskekrypan? Men nei, så vidt jeg veit, bærer ikke fugler seg fullt så idiotisk ad.

De holder ut med hverandre «i gode og onde dager», som skrevet står. Holder ut med hverandres påfunn og nykker, pitring og klaging, sjøl om sikkert de også kan få gåsehud  av irritasjon innimellom.

Nåja, gåsehud er kanskje ikke det beste bildet. De er jo ikke gjess hele banden heller.

Særlig ikke de minste fjærballene, som har pipestilker så tynne som sytråd, og nesten ikke kjøtt på kroppen! Som for eksempel den forsiktige rødstrupen, med det skrå blikket og de tenksomme kullsvarte øynene. Eller linerla, som flyr i små buer, og fortsatt mangler.

Faktum er at kjellparet slettes ikke har møtt opp i år. Ikke til nå, i hvert fall. Så jeg savner dem.

Vi har holdt naboskapet gående i så mange år at vi nesten er blitt avhengig av hverandre.

Ikke at vi er på nært hold og hilser og nikker og snakkes daglig, sjølsagt ikke.

Men vi har visst om hverandre. Det har vært nok. En annen ting er at hvis paret er borte for godt, ja, da blir ei tomt ledig tomt og et stykke strandlinje til overs, så å si. Der kunne noen nye slå seg til og overta. Men hvordan får jeg avertert og gjort oppmerksom på det? Fugleaviser fins ikke, og om de forskjellige artene skjønner språket til hverandre, er vel heller tvilsomt.

Gråspurvparet som har begynt å dukke opp på fuglebrettet mitt, bygger helst under takstein,så de er nok ikke interessert. Heller ikke svarttrost-paret som overvintrer og holder meg med selskap året igjennom, er mulige overtakere. De bygger helst i einerbusker og tette kjerr, og liker nok helt sikkert ikke verken fjæresteiner eller øppna landskap. Da står bare de nyankomne gulspurvene igjen. De bygger riktignok på bakken, men helst under gamle grastorver og trygt i ly for katter og alskens elendigheit, de også.

Nok om mine venner fuglene. Av mennesker er det helst mødre med ferske skolebarn som står i. Nytt skal vurderes, eller noe småforandres og fikses på, siden de har vokst så mye. Den felles store  bursdagen 17. mai er like rundt hjørnet, og da gjelder det å være på topp og vise fram. Så får det ikke hjelpe at lav temperatur og eventuelle sludd- og regnskurer kan true med katastrofe og  blåfrosne knær på førsteklasse-jentene med knestrømper og altfor tynne overdeler. Gutta klarer  seg bedre. Bare å håpe at de hjerteskjærende stygge sæggebuksene som grep om seg ei stund, aldri kommer tilbake. I hvert fall ikke på selveste nasjonaldagen! Hva det blir av nytt til mor og far er høyst usikkert, særlig for far. For han blir det vel å hente velprøvde kostymer ut av møllposene.

Samt å ta på nyvaska skjorte og dra det grøvste støvet av penskoene. Mor kan kanskje trasse seg til et nytt plagg, eventuelt med trusler om seksuell streik eller andre sanksjoner på hjemmebanen.

Siste stressfaktor er musikk-korpsene. Alle har hatt altfor lite tid til øving, men satser på at de gode gamle sitter i fingrene og hukommelsen. Noen dirigenter tviler, og truer med helnekt om ikke  i hvert fall noen øvelser blir gjennomført. Flere gamle veteraner er blitt borte siden sist, og nye erstattere fra skolemusikkene må så grovelig innordnes og plasseres. Ikke minst det å marsjere

og spille samtidig krever øving. Så må de heller tåle at det kan låte litt surt når det bærer til.

Åkke som, det går nok bra i år som i fjor – og alle årene før. Og været kan ingen gjøre noe med uansett, det avgjør Vår Herre, enten det bli stilla eller blæs, råkk eller fåkk. Senk skuldrene, og  slapp av alle sammen. Vi overlever, som vi bestandig har gjort. Sjøl om de mest stressa  er i djup tvil.

God nasjonaldag til alle, i Øyregionen og resten av nærområdene, til hytteeiere og bofaste.

Hilsen mæ,

gammelgubben på Hemnskjela!