Leserinnlegg av Johan G Foss

«Klimaproblem»

Problemet med kommunereformen her i øyregionen er at all fokus er retta mot lokalisering av kommunesenteret. Slik er det også i mange andre kommuner. Lokaliseringa overskygger alle andre spørsmål. Om det skulle rå full enighet om at det er store fordeler med en sammenslåing, så er all enighet fordufta straks det blir snakk om kommunesenteret. Da kollapser fornuften.

Her i øyregionen har dette vært en underliggende konfliktgenerator i mange år. Erkjennelse og argumentasjon har ikke ligget på noe høgt nivå, eksempelvis: «Det er ikke VI som har skapt samarbeidsproblemene, det er DE (nabokommunen). Nå prøver de seg igjen!»

Om de samme holdningene fortsatt skal rå, er det ingen grunn til å bruke tid på kommunereformen. Med utkobla forstand og argumentasjon på sandkassenivå går det ikke an å gjennomføre en krevende reform. Den bør legges til side inntil aktørene er voksne.

Men det vil jo være et nederlag. «Alle kommuner i Norge arbeider med kommunereformen, unntatt Hitra og Frøya!» Vi må vel prøve, sjøl om vi har «oddsene» imot oss.

Hva ønsker vi oss av en ny kommune?

Skal vi ha en ny kommune, så er det et sjølsagt krav at den skal utgjøre en funksjonell enhet, en helhet. Det er vanskelig å ha et positivt forhold til en konstruksjon som spriker i alle retninger. Jeg antar det vil være utstrakt enighet om følgende ønskeliste:

• En kommune der det ikke er for store avstander.

• En kommune som utgjør et felles arbeids- og boligmarked.

• En kommune som er stor nok til fortsatt, også under nye rammebetingelser, å kunne fungere som «geralistkommune», altså med ansvar for hele spekteret av kommunale oppgaver.

• En kommune som er liten nok til at «mange kjenner mange» på tvers av tidligere kommunegrenser.

• En kommune der det på sikt vil være mulig å etablere en vi-følelse.

Frøya og Hitra egna for sammenslåing

Øyregionen Frøya og Hitra oppfyller alle disse krava og skulle slik sett egne seg godt for sammenslåing. Mange andre kommuner er vanskeligere stilt, de vet ikke si arme råd hva de skal gjøre. Mange har stor ubalanse mellom kommunene, og sliter med store avstander. Vi er heldigere sånn. Frøya og Hitra er jevnbyrdige, og avstandene er overkommelige. Fra Titran er det tre kvarter til Sistranda, en time til Fillan.

En styrke er det også at de to kommunene har et medieorgan som akkurat dekker de to kommunene, og som faktisk er god på kritisk journalistikk (som – NB – er den viktigste oppgaven for en avis, det som gjør pressen til den fjerde statsmakt).

Noe betyr det nok også at Frøya og Hitra litt tilbake i tid har en felles historie, som ett prestegjeld og ett tinglag, og fra 1837 til 1876 også som én kommune. Middelalderkirka på Dolm var også kirke for Frøya.

Vi har rett nok tradisjon for å krangle og motarbeide hverandre. Den tradisjonen bør vi kunne ta mål av oss å bryte.

Men trenger vi slå oss sammen?

Kommunereformen, som Stortinget har gitt sin tilslutning til, har som mål å skape større og mer robuste kommuner, for å møte morgendagens utfordringer og de stadig økte forventningene fra innbyggerne. Det ligger belønning inne for de kommunene som slår seg sammen, og nok også «avstraffing» på sikt for dem som ikke følger opp. Det innebærer derfor en viss risiko å kjøre videre aleine, men vi kan gjøre det om vi vil.

Det er jo argumenter som taler begge veger. Hvorfor være stor når en er lykkelig som liten? Små og enkle organisasjoner har sine fordeler framfor store og kompliserte. Regjeringa framstiller reformen som en tilrettelegging for desentralisering av oppgaver og myndighet. Men desentralisering av beslutningsmyndighet er noe som fort må strammes inn igjen, fordi det vil føre til uakseptable forskjeller i kommune-Norge. Argumenta om at sammenslåing skal styrke lokaldemokratiet, er også tvilsomme. Valgdeltakelsen er gjerne større i små kommuner enn i store. Betydelige stordriftsfordeler kan neppe forventes, men noe kan f.eks oppnås gjennom rimeligere og bedre offentlige anskaffelser (en ny kommune bør inngå nye, mer fordelaktige avtaler), og noe kan oppnås ved at det ikke trenger sitte så mange å utføre de samme oppgavene. Men sjølsagt – hvis målet er at kommune-Norge skal ha flest mulig offentlig ansatte, er verken kommunesammenslåing eller kommunesamarbeid vegen å gå!

Jeg husker en ordveksling som fant sted for cirka 3 år sia, i orkdalssamarbeidets tid:

T. (provoserende): Johan, dere må slutte med dette tullet med kommunesamarbeid! Ser du ikke at Frøya taper på det? Oppgavene blir lagt til andre kommuner, vi mister arbeidsplasser!

J. (ironisk): Javisst! Egentlig var det en tabbe å avvikle Sør- og Nord-Frøya som egne kommuner. Tenk på hvor mange offentlig ansatte vi hadde hatt på Frøya om vi hadde beholdt de to kommunene! Og tenk på Hitra, med fire kommuner!

En viktig fordel med større kommuner er at en kan få mer robuste fagmiljø, og at en kan stå sterkere i kampen om fagkompetansen. En samla øyregion vil også stå sterkere utad.

I små kommuner er det mindre avstand mellom de styrende og de styrte. Det er en fordel for lokaldemokratiet, men – NB: – for saksbehandling og myndighetsutøvelse er det nødvendig med avstand mellom saksbehandler og innbygger. Likebehandlingen vil være tryggere i en større kommune. Nessakonger vil også gjøre mindre av seg.

Noe av det viktigste vi kan oppnå med en sammenslåing av Frøya og Hitra, er likevel at kommunene ikke får bruke krefter og ressurser på å motarbeide hverandre!

På tide med en kommunereform?

I et større perspektiv vil en kommunereform være naturlig og nødvendig fra tid til annen.

Kommunene i Norge ble etablert med Formannskapslovene i 1837. Fram til 1950-åra var trenden i kommune-Norge å splitte opp kommunene. Mange kommuner slet med store avstander, særlig før bilene og motorbåtene kom. Hitra og Frøya begynte sin tilværelse som én kommune. I 1877 ble den delt i to, Hitra og Frøya. Så ble Frøya delt i to kommuner, Sør-Frøya og Nord-Frøya, i 1906. Disse ble så slått sammen igjen ved den store kommunereformen i 1964.

Etter 1877 ble Hitra delt i to kommuner, Hitra og Fillan, i 1886. Kvenvær ble så skilt ut fra Hitra i 1913, og Sandstad fra Fillan i 1914. I 1964 ble disse fire kommunene igjen slått sammen til én kommune.

I Sør-Frøya var det betydelig motstand mot sammenslåinga i 1964, og motstand var det visstnok en del av også på Hitra. Men i dag ser alle at det var rett å foreta disse sammenslåingene. Det er skapt felles identiteter, på Frøya oppfatter folk seg nå som frøyværinger, ikke som sørfrøyværinger og nordfrøyværinger, og på Hitra oppfatter folk seg som hitterværinger.

Tida kan nå være moden for å gå videre og foreta en ny tilpasning av kommunegrensa til kommunikasjons- og samfunnsutviklinga. I 1964 var sykkel det vanlige personlige framkomstmidlet på vegene. I dag er det bil. I 1964 var vegforbindelse mellom Frøya og Hitra en umulig drøm. I år har vi kjørt denne vegen i 15 år. Mange bor nå i den ene kommunen og arbeider i den andre, og firmaer arbeider på tvers av kommunegrensa. I 1964 var det få oppgaver kommunene tok seg av. Sia den tid har de kommunale oppgavene eksplodert, og oppgavene vil etter all sannsynlighet fortsette å øke. Kommunereformen har jo også som mål å delegere flere oppgaver til kommunene. En ny tilpasning av kommunegrensene skulle dermed ha fornuften for seg.

Kommunereformen – sentralisering og privatisering?

Likevel er det mange som ikke ser noen fornuft i reformen, men ser det hele som et knep fra regjeringens side. Venstresida mener hensikten er å skape kommuner som er store nok til at kommunal virksomhet kan settes ut på anbud og privatiseres. Senterpartiet ser ikke annet enn massiv sentralisering i reformen.

Sentralisering vil iallfall lett bli resultatet når vidstrakte kommuner skal slås sammen. Mange hensyn tilsier at avstandene i en kommune ikke bør være for store. Men regjeringa ønsker i utgangspunktet så store kommuner som mulig, helst med mer enn 15.000 innbyggere. Om noe sånt blir gjennomført i distriktene, vil det virkelig innebære en massiv sentralisering.

For Frøya og Hitra vil den geografiske sentraliseringseffekten av en sammenslåing være beskjeden. Med ny dolmsundbru vil avstanden mellom Fillan og Sistranda være 20 minutter, med ny barmfjordveg vil den være et drygt kvarter.

Kommunesenteret

Paradoksalt nok virker det som om alle er begeistra for kommunesammenslåing, også Sp-folk, dersom senteret legges til deres egen kommune! Slik tankegang gjør seg gjeldende i mange sammenhenger. Alle er for å legge ned lensmannskontor, dersom det skjer i nabokommunen og ikke i egen kommune!

Med slik tankegang kan det være greit å holde seg unna hele kommunereformen og overlate avgjørelsene til statlige organer som greier å se helheten.

Men det vil jo være et nederlag for lokaldemokratiet. Vi burde greie å handtere dette sjøl. Men det forutsetter at vi greier å diskutere med rasjonelle argumenter og ikke med hissige følelser, blind sjølhevding og fornuftsammenbrudd. Dette er litt krevende, og aktørene får vurdere med seg sjøl om de er voksne for oppgaven.

I spørsmålet om kommunesenteret vil det være aktuelt å arbeide med delt løsning, der ulike funksjoner legges til de eksisterende sentra. Det er en fordel å styrke det som er av sentra i en kommune. Delt løsning muliggjøres gjennom et godt breibandsnett, videokonferanser osv. Teknologibaserte tjenester utvikler seg raskt og gjør frammøte på kommunehuset stadig mindre nødvendig. Framtidas kommunesenter ligger på nettet, blir det sagt.

Sjøl om viktigheten av kommunesenteret blir redusert, så kan lokaliseringsspørsmålet likevel ikke elimineres. Men kan det dempes, slik at det ikke fortrenger alle andre sider av saka? Er det mulig å ta ned følelsene og sjølhevdinga og basere drøftingene på rasjonelle argumenter, ekte argumenter og ikke vikarierende? Her er et forsøk, med to argumenter som peker i hver sin retning:

1) Langs en sentrum–periferi-akse (eksempelvis et dalføre eller Fv 714 Orkanger–Frøya) der en ønsker utvikling langs hele aksen, er det viktigere å styrke periferi-enden enn sentrums-enden. Dersom periferi-enden blir svekka, vil det også svekke de delene som ligger lenger inne. En garanti mot glidelåseffekt vil være å legge kommunesenteret i en sammenslått kommune til periferi-enden. Det er viktigere for Hitra med et sterkt Frøya enn for Frøya med et sterkt Hitra.

2) – Hvorfor havna kommunesenteret på Frøya på Sistranda etter kommunereformen på 1960-talet, og ikke på Svellingen eller Nordskaget, der de gamle kommunesentrene lå?

– Hvorfor ble kommunesenteret på Hitra etter sammenslåinga i 1964 flytta fra Melandsjøen til Fillan?

Svar: Sambandet innover til Trondheim tilsa det. Det er ei tung drivkraft, sentrumskrafta, som ligger bak disse flyttingene. Trondheim var både viktigste utgangspunkt og endepunkt for samferdsla. Denne drivkrafta er ikke blitt svakere etter at sentrene på Frøya og Hitra ble flytta til Sistranda og Fillan.

Dette innebærer at Fillan har et fortrinn framfor Sistranda, både ved at avstanden til Trondheim er kortere, og fordi frøyværinger drar mer til Hitra enn hitterværinger til Frøya (det vi kan kalle «sentrumsretningseffekten»).

Vegen videre

Det som nå etter mitt skjønn bør skje, er følgende:

• Hver av kommunene må bestemme seg for om deres førstevalg er å fortsette aleine, eller om de vil gå for en kommunesammenslåing. Det siste må være ærlig ment og uten drepende forbehold. Ønsket må være robust, ikke et «kanskje», men et «ja». Vi bør ikke gi oss inn i en prosess med å utrede noe som vi i utgangspunktet er innstilt på å si nei til – som med Hemnskjel-erklæringa i 2006! Dersom førstevalget er å fortsette aleine, bør det ikke brukes mer tid og ressurser på kommunereformen i denne omgangen.

• Vi trenger ikke bruke mer tid på «partnervalg» her i øyregionen. Det er gitt, det er Frøya og Hitra. De to øykommunene har et geografisk skjebnefellesskap. Hitra kan teoretisk vende ryggen til Frøya og søke innover, men med en slik manøver vil kommunen skjemme seg ut og vil ikke bli tatt alvorlig. Skal vi ha kommunesammenslåing i øyregionen, må Frøya og Hitra begynne – ikke bare å snakke sammen, men å «snakke seg sammen». Motivasjonen må ikke være så skjør at spørsmålet om å inkludere (deler av) Snillfjord, vil velte hele prosessen.

• Velger vi å innlede en prosess som skal ende med sammenslåing, bør første oppgave være å utarbeide en intensjonsavtale, som beskriver hva kommunene vil oppnå med sammenslåingen (målet), bl.a hvordan kommunale tjenester skal styrkes, hvordan ulike kommunale funksjoner skal lokaliseres og hvordan ansatte skal handteres i prosessen. Men intensjonsavtalen må også si noe om hvor kommunesenteret skal ligge, kommunenavn osv, iallfall hvordan disse spørsmåla skal handteres og avgjøres. Opinionsundersøkelser, folkehøringer og eventuelt folkeavstemning kan være del av prosessen (folkeavstemning kan også utstå til intensjonsavtale og utredninger er på plass, slik at en vet mer hva en stemmer for eller imot). Bistand kan innhentes fra KS og/eller Fylkesmannen. Intensjonsavtalen må også inneholde framdriftsplan for prosessen. Noen «kulturanalyse» bør det etter mitt syn ikke brukes ressurser på. Kultur endrer seg, og forskjeller viskes ut, bl.a gjennom tilflytting.

Johan G Foss