Så er den gjennomført i år også. Det nærmeste jeg kommer gammeldags matauk.

Ikke sånn å forstå at jeg tar meg på tak og fyller tønner og sekker og alt jeg har av oppbevaringsmuligheter med poteter og gulerøtter, kålhoder, rødbeter og alskens grønnsaker og frukt fra epler og moreller til plommer og flere sorter stikkelsbær. Nei, det dreier seg om å forberede seg til et rituale; å utstyre seg med et par toliters Inderøysodd-spann pluss en sammenknøvlet plastpose i reserve, utstyre seg med støvler og regntett jakke og bukse samt en kvit malercaps for sikkerhets skyld i tilfelle noen halvsenile skoggangsmenn skulle ha bommet ei uke på elgjakta.

Deretter sette seg i bilen og kjøre til det samme navnløse hemmelige stedet innover i skogslendet som i fjor og alle tidligere år. For deretter å gå de temmelig seige strekkene over sugende myr til akkurat området der auken skal finne sted: I ei passe bratt stigning i et gammelt hogstfelt uten for mye gras og lyng og forstyrrende vekster.

Så er jeg i gang. Med plukkinga.

Uten noen form for moderne og ødeleggende hjelpemidler i form av bærplukker, som garantert river i stykker halvparten av bærene. Nei, det skal plukkes for hånd, ei og ei bær, eller ei og ei lita kongle. Jeg snakker om den årvisse og frydefulle plukkinga – av tyttebær. Plukke de glansfulle, dyprøde bærene, som i motsetning til den masete blåbæra lar seg plukke i små håndfuller som gjør at selv denne urgamle sankemetoden får det til å monne. Året 2016 viser seg – i hvert fall på mitt velkjente sted – å være et bærår av skikkelige dimensjoner. Opp av mosen og smågraset pipler de og riktig byr de seg fram for ei kjærlig plukkehånd - tyttebær så store og fullmodne at jeg nesten blir på gråten av dypfølt og overdådig plukkeglede!

Også været er som det bør og skal være til denne innsatsen: Høy og delvis klar himmel, med et ørlite nesten umerkelig høstlig drag i lufta. Sånn at lyden av en tørrkvist som knekker gir et slags ekko langt bortover blånene. Meteorologene har i anledning dagen truet med tilskyende og muligens noe regn etter hvert. Men foreløpig er det oppholds, så jeg bøyer ryggen og setter i gang med ritualet, å få de velsignede og mange små klasene over i soddbøtta. Mens jeg funderer over om jeg tilhører den siste fornuftige generasjonen som tramper seg innover i skogen med plastspann i hand? For å plukke bær!

Igjen må jeg minnes spanjolen jeg traff i Alora, Spania for flere år siden; han som påminnet meg om hvor heldige vi skandinaver er som har det velsignede skiftet i årstider. Spanjolen som ikke med et eneste ord antydet det som er enda mer misunnelsesverdig, nemlig bærplukkinga. Eller for å si det rett ut: Tyttebærplukkinga! I bleik høstsol under høy himmel. Treffer jeg ham en gang til, skal jeg huske å forklare ham at ikke bare har vi årstidene, nei, vi har den overmåte viktige bærplukke-sesongen desforuten!

Jeg går der med bøyd rygg og håndplukker de uvanlig store og akkurat fullmodne tyttebærene ned i soddspanna ei lang stund. Helt til jeg merker at jo, no er tida inne til den like rituelle pausen. Til å finne en stubbe eller en liggende tørrgadd å sitte på. Så matpakken og den dertil hørende termosen med halv jordmorkaffe (kaffe av styrke midt mellom sterk og kruttsterk) kan komme fram og gi styrke og vederkvegelse til både kroppen og sjela.

Joda, jeg kjenner godt at jeg bedriver uvanlige øvelser for ryggen, og at jeg nok er blitt et år eldre siden i fjor. Men den lille plagen er over etter noen dagers stølhet, så bekymre meg over den, det har jeg absolutt ingen grunn til.

Etter enda ei halvannen times økt med målbevisst plukking, stadig i terreng med rikelig tilgang, gjør jeg opp med meg sjøl at no, no har jeg akkurat nok. To fulle spann, uten noe overflødig tillegg i reserveplastposen. Drøyt fem liter prima vare, akkurat rikelig til ei skikkelig handrøring. For det hører også med til historia, at jeg heller ikke bruker unødige tekniske remedier til den viktige røringa, ferdigstillinga. Med kjærlig hand og velbrukt tresleiv utføres den til alt sukkeret er smelta og borte.

Tilbaketuren over myrene er akkurat så lang og seig at jeg kjenner jeg har fått nok både bøy og tøy og hit og dit når jeg setter meg bak rattet og slår på tenninga.

Så er matauken gjort, og handrørttyttebæra sikra i år også, sier jeg halvhøyt til meg sjøl, mens jeg forsiktig manøvrerer meg ut fra skogholtet og inn på bilveien igjen. Og fordundre meg er jeg ikke i et så overdådig humør at jeg til og med plystrer en sjelden stubb der jeg sitter. «Her er vi i Guds natuur, som bekken vill i fjellets ur», går det på.

På vei hjem, i år som i fjor, i god og sikker forvissning om at jeg enda en gang har sikret råmateriale både til dessertpålegg på brødskiva en sjelden gang, og særlig til høstens og vinterens dertil passende festmåltid av noen kjøttretter – tilberedt i tradisjonell brun saus - særlig om søndagene.