Det er litt mørkt og tåkete da jeg ankommer Knarrlagsund, etter å ha kjørt over brua som knytter sammen Fjellværøya og Ulvøya. En spesielt kontrast til sommeren og kulturarrangementene som har preget sommeren med Øl-festivalen. Men fuktig er det ennå. I lufta altså.
”Pensjonert hundepasser”
Jeg møter den pensjonerte politimannen Olaus Selvaag ved oppvekstsenteret. Eller ”pensjonert hundepasser”, som han liker å omtale seg som nå.
- Kom da Bella, sier han til den lille hunden som prøver å styre hvor de skal gå og snuse. Akkurat nå er hun interessert i hva jeg lukter. Sikkert ikke så bra.
- Hun heter egentlig Isabella, men vi kaller henne bare Bella. Både de to døtrene mine og min niese har slike kinesiske tempelhunder, som de kalles.
- Hva er grunnen til at alle i familien har en slik hunderase, da?
- De er jo så rolige og greie å ha med å gjøre, svarer Olaus med et fornøyd smil.
- Kan du holde henne litt? Jeg skal bare stikke innom butikken og hente noe.
Bella forholder seg rolig, men ser litt etter sin vanlige vakthund i det han forsvinner inn i butikken. Hun kvikner fort til igjen da han kommer tilbake, og logrer med hele kroppen.
- Jeg skrev denne da jeg lå på sykehuset, forteller Olaus om heftet han brukte 2,5 måneder på.
”Historien om Hitras eldste eksisterende handelssted”, står det på forsiden. Vi har satt oss ned på Knarren nå.
- Selv om det meste skjer om sommeren her, er det fremdeles mye gøy på Knarren hele året rundt, roser Olaus, før han fortsetter å fortelle om bokskrivingen på sykehuset.
- Det hadde fort blitt kjedelig å bare ligge der, så dette var et morsomt prosjekt å bruke tiden på, sier den tidligere lederen av det lokale historielaget.
Men for Olaus har butikken en helt spesiell mening, siden faren og onkel hans drev den da han var ung.
- Jeg husker i 1955 da de bar esker med is inn i butikken. Vi hadde nettopp fått inn en fryser, men der lå de ikke lenge. Det var kø til døra. Alle ville prøve vaniljeisen. 30 øre for sjokoladetrekk og 25 uten. Jeg glemmer aldri den smaken, sier han og reiser tilbake i tankene.
- Lurer på hva noe lignende koster i dag?, undrer han og ser bort til butikken som han kunne ha jobbet i.
Knarrlagsundet fra lufta
[M2]
Stjal brunsukker
I dag er Olaus både pensjonert politimann og hundepasser. Det passer ham godt.
- Jeg er glad for at det er noen andre som styrer butikken nå og at den ikke gikk i arv til meg. Jeg hadde nok ikke vært noen god salgsmann, ler han.
- Hva er det som gjør at du tenker det?
- Jeg husker jo at jeg og resten av unggutta listet oss inn i butikken. Ved hylla hvor de hadde brunsukkeret lå det alltid en hammer, fordi det ble alltid hardt etter en stund. Da faren eller onkelen min hørte hammeren slå, viste de med en gang hva som var på ferde, gliser han fornøyd.
- Hva synes de om det da?
- De var nok ikke helt fornøyd med det, siden de ville nok foretrukket å fått noe igjen for det.
- Så politimannen har fortid som tyv altså?
- Hehe, det var nok mer guttestreker enn noe annet, beroliger han.
Knarrlagsund
[M][M:RIGHT]
- Hadde aldri sluppet ut
En fiskebåt kommer til synet ved kaia og to menn går av.
- Nei, det er jo Otto og Asbjørn! Jeg skal få dem over hit.
Hånden som holdt hundebåndet er nå fri til å vinke.
- Asbjørn Roald er jo tidligere fengselsdirektør for hele Trøndelag og langt oppe i nord. Otto Nordbotn her, drev jo Knarren tidligere, introduserer Olaus.
- Olaus innrømmet nettopp at han stjal brunsukker som barn. Du som fengselsdirektør må jo vite om han har gjort noe mer?
- Hehe, hadde Olaus vært tatt for alt tullet han har gjort, hadde han aldri fått sluppet ut, slipper Asbjørn ut av munnen og alle tre begynner å gapskratte. De tuller slik venner som har kjent hverandre langt tilbake kan gjøre.
- Neida, han har oppført seg fint, retter den tidligere fengselsdirektøren opp.
- Olaus har jo i likhet som oss skjønt at det er her ute det gode liv er, og ikke i byen. Vi savner faktisk ingenting her. Det eneste som er synd er at vi er blitt som et gruvesamfunn, siden vi er så avhengige av oppdrettsnæringen. Derfor er det spennende å se hva som skjer når Marine Harvest skal flytte, konstaterer Asbjørn.
Jeg ser ned på hendene hans. Blodet (som jeg antar er fra fiskeslakt og ikke fra en tidligere fange) er fortsatt der. Kanskje kan disse to sørge for fisk til bygda når oppdrettsselskapet flytter iallefall?
- Vi gir bort det meste av fisken vi får inn. Vi har ikke sjanse til å få brukt alt selv, og da kan vi jo dele litt, avslører skipper Otto, før de skal tilbake på båten. Bella skal også få strekke de små beina sine igjen og jeg forlater henne og Olaus.
[M:RIGHT]
- Skal fortsette å satse
En som fikk mye skryt mens vi satt på Knarren, er Vidar Bjørstad.
- Hans engasjement for Knarren, dagligvarebutikken og byggvarebutikken, har vært kjempeviktig i forhold til sundet, skryter Olaus. - Uansett hva som skjer etter at Marine Harvest skal flytte til Jøstenøya, kommer Vidar til å satse videre.
- Vil du ha kaffe?
- Nei takk. Har ikke vent meg til det, svarer jeg, og Vidar ler litt før han forteller om fremtidsplanene.
- Klart vi er spent på hva som kommer til å skje, men vi kommer ikke til å legge oss bakpå. Vi har mange planer for Knarren og Byggtorget. Vi skal blant annet fjerne haugen som er ved butikken, for å få plass til mer der, forteller han litt hemmelighetsfullt.
- Jeg har jo familie, venner og jobb her, så jeg ser ikke for meg å flytte en annen plass, legger han til.
Vidar har selv drevet dagligvarebutikken i sundet. Nå har han gitt stafettpinnen videre til sin datter Silje.
- Jeg er veldig stolt over hva hun har fått til med butikken. Det skal bli spennende å se hvordan hun utvikler den enda mer framover.
[M8:RIGHT]
- Fristet til å lene meg tilbake
- Også tar du det partiet igjen før ”Get back! Get back!”
På Knarrlagsundet oppvekstsenter holder Bjørn Fjeldvær undervisning for tre elever, som også kan sies å være en del av fremtiden. Vetle Berge (10) rocker med el-gitar, Andreas Fjeldvær (10) har trommer som sin lidenskap, og Paulina Jodelyte (11) bruker gitaren for å få fram sine toner. Selv etter sommerferien sitter gitargrepene godt. Men trommestikkene finner de ikke med en gang.
- Kanskje det var noen lærere som ville ha litt fred, spøker Bjørn, men de finner dem like etterpå.
- Men vi må finne en annen stol til deg også, Andreas, sier Bjørn og trommisen nikker enig mens han varmer opp trommen med noen morsesignaler.
- Hvorfor er det viktig å ha en slik trommestol da?
- Jeg blir fort litt for fristet til å lene meg tilbake, så det er ikke så bra for musikkens del, konkluderer Andreas.
- Vi spiller jo litt cover, men jeg synes det er viktig at de får finne på sin egen musikk også. Den slutten på sangen her for eksempel, har elevene selv funnet på, sier en fornøyd musikklærer til forsamlingen.
- Hva dere synes er det flotteste med å vokse opp i Knarrlagsundet?
- Jeg liker å spille fotball siden det er så mange på skolen som gjør det. Og så er det å spille gitar selvsagt. Det er jo hobbyen min, gliser Vetle. Mer rekker ikke han ikke å si før skoleklokka ringer og de må legge instrumentene til siden for å stikke og spise.
- Bygget på RBK
- Hvordan synes du det er å få være musikklæreren deres?
- Det er jo et stort privilegium å få dra ut i skolen og få lære opp unge talenter, så det er jeg kjempeglad for, svarer Bjørn.
- Du er kjent for å reise hele verden rundt og kanskje aller mest for sangen ”Hitra, Frøya, Fjellværsøya”. Hva var det som fikk deg til å skrive den?
- Du, den var jo et bestillingsverk til da Fjellværøybrua skulle åpnes i 1992. Produsenten til Åge Aleksandersen ville at jeg skulle ta en sang jeg hadde fra før av, men jeg ville helst lage en ny. Den er bygd på RBK-rytmen faktisk, fordi jeg ville at den skulle være en allsang. Jeg hadde en følelse av at den skulle bli en hit, men jeg hadde ikke trodd at den kom til å bli spilt så mye på konserter, ler han.
- Jeg må si at jeg ikke klarer helt å høre RBK-sangen her, men så hører jeg litt dårlig både musikalsk og ellers.
- Hehe, nei, den er nok ikke så lett å høre. Den er jo gjort om en god del.
- Siden du har laget en del sanger som handler om øyregionen og har vokst opp i disse traktene, hvordan vil du beskrive folket som bor her?
- Folk stiller opp for hverandre i Knarrlagsundet. Uansett hva vi skal arrangere av kulturarrangement og andre ting, står folk i kø for å hjelpe til. Kanskje har folk så mye energi til å hjelpe til fordi de er så aktive rundt her? Folk går turer og bruker nærområdet rundt Ulvøya hele året.
- Hva med ungene du underviser. Kan noen av dem ta over som visesanger for deg tror du?
- Hehe det skal du ikke se bort i fra, selv om jeg håper å holde på i noen år til.