En stor statue for å minnes Titran-ulykken i 1899, er noe av det første som fanger synet da jeg svinger innom den gamle fiskerlandsbyen. En lang rekke med navn som fortjener å bli husket den dag i dag. I likhet med et av Midt-Norges viktigste fiskevær.
Her lå mye av tyngden på vestkanten av Frøya tidligere, men nå er fiskeværet og mye av folk flyttet fra Titran til blant annet Nordskaget og Kverva.
Da jeg beveger meg bort fra de høye minnene, får jeg øye på to menn som prater ved en bil. De holder varmen i kjeldresser og har gode historier pakket inn.
- Historier herfra? Du må høre med Isak Gaustad her. Han er jo oppvokst på Titran, avslører Håkon Vikaskag.
- Det har vært flere med sammen navn før meg, så jeg er bare en av mange Isak Gaustad-er, ler den spreke pensjonisten.
Navnet som har gått i arv gjennom flere generasjoner, sees fort på den hvite veggen, der sommerkafeen er åpen i en varmere sesong.
- Bestefaren min tente lykta tilbake i 1899 for å advare mot stormen som var på vei. Men det var for sent, sukker nåtidens Isak.
- Hvordan gikk det med bestefaren din?
- Med han gikk det bra. Men over 140 personer mistet livet den kvelden og mange var fra Titran og Frøya. Det har endret seg radikalt siden da. Man finner ikke mange fiskere her nå.
[M:RIGHT]
- Som fra en Westernfilm
Vi går inn i et lagerbygg i nærheten, som like gjerne kunne vært kalt museum.
- Wow. Hva er det der?
- Det er en egen vindmølle som faren min fikk satt opp før andre verdenskrig. Han var ganske så framtenkt, smiler Isak.
- Den ser ut som den er hentet rett fra prærien i en westernfilm, skyter Håkon inn.
Isak tar frem en meget tjukk og rar kikkert.
- Denne sjøkikkerten brukte de for å se under vann, sier han og børster litt støv av det gamle instrumentet.
- Hva er det som er grunnen til at du vil ta vare på alt dette?
- Det er nok litt tilfeldig, men jeg synes det er viktig å ta vare på det som er igjen her. Når jeg er borte kan resten av familien avgjøre hva de vil gjøre med alt her, men så lenge jeg lever har jeg ikke lyst til å selge eller kvitte meg med noe, ler Isak.
- Har du vurdert å flytte herfra noen gang?
- Nei, jeg kan jo ikke flytte herfra. Da går det videre nedover med denne plassen vet du, spøker han med litt sannhet iblant smilet.
- Ikke så annerledes
Når jeg kommer til Nordskaget skole er det derimot mange som er på flyttefot. Selv om skolen ble flyttet fra Titran til Nordskaget for lengst, er det siste skoledag for en stund her. Mens Nordskaget-skolen pusses opp, skal elevene flyttes til Nabeita skole for rundt et år.
1. klassen på Nordskaget er unik på mange måter. Den består nemlig av bare elever med utenlandsk bakgrunn.
- Hvordan er det å være lærer når elevene kommer fra fremmedspråklige land i utgangspunktet?
- Det er ikke så annerledes egentlig. Jeg må bruke et litt enklere språk noen ganger, men ellers er det helt likt, sier Åse Bakksæther, som er kontaktlærer for både første-og andreklassen.
- Men mange har gått i barnehagen før de begynner her, så de snakker bra norsk.
Siden det er siste skoledag på Nordskaget, har læreren noen hemmeligheter på lur.
- Det blir nok noen vafler på elevene, men ikke si det til dem ennå, smiler hun.
[M:RIGHT]
- Vi kjenner flere der allerede
- Vi kjenner flere som går der allerede, så det blir gøy. Han ”Len” er kjempegod i fotball. Det er nesten umulig å ta fra han ballen, forteller Milosz.
- Men jeg kan bruke rompa til å kaste ut ballen selv da, legger han til med et glis, som de andre elevene omsetter til latter.
- Du har jo Supermann t-skjorte, så jeg regner med du er ganske kjapp også?
Han nikker enig og flere gjør det samme.
- Vi har vært på besøk hos Nabeita allerede og der har de sånn tavle der man kan se film. Det vil vi gjøre mer av, sier Mariella.
- En slik smartboard-tavle har vi her også, og den bruker vi ofte. Jeg tror nok de fikk se litt lengre filmer på SFO-en på Nabeita, enn de vi bruker i undervisningen her, forklarer lærer Åse.
[M:RIGHT]
Testet blitzen i takt med skuddfoten
Skoleklokka ringer og elevene får fri fra fotograferingen og spørsmålene. De løper ut. Ivrige etter å få spille litt fotball.
- Kan jeg få prøve kameraet ditt?
Nikodem ser opp på fotoapparatet som henger rundt halsen min. Det har tatt blikket hans bort fra fotballen for et kort øyeblikk, mens hans meget like bror Milosz spiller videre.
- Så klart.
Flere og flere av barna får teste kameraet i takt med godfoten. Blitzen skytes like ofte som fotballen smeller i ballbingen. Noen ganger rimelig nærme både fotografene og journalisten.
- Ojii, den var nesten!
Ballen havner nesten på tvillinghøyde med trynet mitt. Skuddfoten til Mariella var ikke langt unna å gi meg en kortklipp, om jeg ikke hadde dukka som en skremt skilpadde.
Her skjønner jeg at det kan være greit å la ungene holde på i fred og konstatere at mine gamle ”fotballkunster” er for lengst glemt.
- Tente på lyngen
Da er det langt enklere å gå hakk i hel på fiskeriminister Elisabeth Aspaker i lokalene på ”den nye fiskenæringen” på Frøya. Men temaet blir fort fotball igjen.
- Vi trenger flere nyskapende bedrifter som Salmar.
Fiskeriministeren skal videre for å se på hvordan den blå kompetansen som oppdrettsnæringa vil få bruk for i fremtiden ser ut, mens jeg stikker inn på møterommet for å høre hvordan oppveksten til Gustav Witzøe var.
Han husker gledene det var da grendene spilte lokaloppgjør i fotball.
- Det var en skikkelig batalje da vi møtte Titran til kamp. Jeg spilte jo på backen og det var virkelig en kamp ingen ville tape.
- Hvordan gikk det når noen tapte da?
- Vel, det var faktisk noen som tente på lyngen en gang, så det vekket nok sterke følelser, svarer en av de andre to mennene i rommet.
-Ja, det var kanskje det ja, tenker Gustav tilbake.
- Jøss. Hvordan gikk det da?
- Det var så mange der at det ble fort slukket, forsikrer mannen.
I ettertid slår det meg at det kan hende det var en bergenser som var på ferde kanskje?
[M:RIGHT]
- Fiskerne viste alt
Ellers synes Gustav det var gøy å se hvordan folk hjalp hverandre på Kverva.
- Jeg husker det var stor dugnadsånd på sensommeren da gresset skulle hesjes. Det var et voldsomt arbeid, men vi synes det var kjempegøy å få delta som unge. Når vi var ferdig samlet både unge og gamle seg på låven, og det senket seg en veldig ro over hele plassen. Regnet trommet i taket og regnbuen sprede seg utover, mimrer Gustav.
- Og var det noen man lurte på var det bare å ringe fiskerne som var på havet. De viste virkelig alt man lurer på. Man trengte ikke internett da.
Nordskaget