Tradisjoner er et merkelig fenomen. Spesielt gamle tradisjoner. De har en makt over sinnene, som kan overstyre all fornuft, og de trenger sjelden å begrunnes.

I min barndom ble det ofte vist til denne gamle tradisjonen, enten det gjaldt hvordan ei hesje skulle settes opp, hvor kornbandet skulle henge eller hvordan juletreet skulle pyntes. Som for eksempel at det ikke skulle være stjerne i toppen, men spir. Hvis vi en sjelden gang dristet oss til å spørre hvorfor vi skulle gjøre det akkurat slik, fikk vi som svar at det var fordi det var en gammel tradisjon. – Og dermed var samtalen slutt.

Jeg husker jeg lurte på hvor den gamle tradisjonen befant seg? Var det en stemme som bare de voksne kunne høre? Eller var det juletreet og kornbandet som på et hemmelig språk ga beskjed om hvordan de ville bli behandlet? At det fantes både gode og dårlige tradisjoner, var en fremmed tanke.

Juletreet må vel være en urgammel tradisjon, tenker mange. Men når vi vet at Norge har vært et kristent land i 1000 år, så er juletreet en ung tradisjon, dvs. i underkant av 200 år. Den første skildring av et norsk juletre stammer fra barndomsminner nedskrevet av fengselsdirektør Richard Petersen i Christiania. Året var 1822. Senere fikk vi flere slike beskrivelser, blant annet Jørgen Moes vakre skildring av juletreet på Nes Jernverk i 1843.

Også dikterne begynte å besynge dette nye innslaget i den norske julefeiringen. I sin «Vintersang» (1840) beskriver Wergeland mørket og frosten, men avslutter optimistisk slik: «Glæden dog ei fryser. Muntre Øine skue Juletræets Lue – Frisk, mod Juul det gaaer!»

I vår tid med juleutstillinger i store flak fra midten av november, er det vanskelig å forestille seg hvilken åpenbaring et tent juletre må ha vært for et barn rundt forrige århundreskiftet. Luktene, fargene, de levende lysene - og i toppen den blanke stjerne – eller spiret. Det må ha vært som om ei luke i himmelen ble åpnet.

Juletreet var altså på 1800-tallet en ny skikk her i landet. Som så ofte med nye skikker var det hos overklassen det begynte. Først rundt århundreskiftet ble juletreet vanlig i de tusen hjem. Skjønt, ikke over alt. Mange, også noen prester, så på det nymotens påfunnet med stor skepsis. De spurte om dansen rundt gullkalven nå også skulle bli en juletradisjon. Mange læstadianere og Jehovas Vitner har inntil denne dag holdt fast på at juletreet er en ukristelig og hedensk oppfinnelse.

Og litt rett kan de vel ha i det. For også juletreet har ikke-kristne røtter, akkurat som julefeiringen. Allerede de gamle egypterne fylte husene sine med grønne planter ved vintersolverv. Det skulle helbrede solguden Ras sykdom. Ja, for han måtte ha blitt syk, siden det var så lite lys i verden. Nord i Europa hentet vi inn kristtorn, misteltein og greiner fra nåletrær for å bekjempe vinterens knugende makt og hindre at livslovene brøt sammen.

Men når ble juletreet et kristent symbol? Det var på 1500-tallet, og det begynte blant protestanter i Tyskland. Bakgrunnen var at katolikker og protestanter sto mot hverandre i en kamp på liv og død. Katolikkene hadde sine julekrybber. Protestantene trengte også noe sanselig og visuelt.

Juletreet egnet seg utmerket til dette. Det var levende og konkret og kunne pyntes med tung symbolikk fra bunn til topp. Mellom den korsformete trefoten og den himmelske Betlehems-stjerna står treet – livets tre. I tyske hjem på 1600-tallet ble juletreet pyntet med tre ting: epler, oblater og lys. Eplene symboliserte frukten på kunnskapens tre i Edens hage. Oblatene ga tilsagn om nåde og tilgivelse. Lysene var symbol på Jesus – ”verdens lys”. Slik stearinlysene brenner ned og ofrer seg selv for at vi skal få lys og varme, slik hadde også Jesu skjebne vært.

Epler, oblater og lys skulle selvfølgelig også gjenspeile treenigheten, i tilfelle noen hadde glemt det.

Senere ble andre ting hengt på juletreet: kurver formet som hjerter med rosiner i (visstnok oppfunnet av H. C. Andersen); røde kuler, kakemenn og kakekvinner, julelenker, glitter og flagg. Det siste ble populært i Norge rundt 1905, naturlig nok. Alt med sterk symbolsk betydning.

Juletreets historie forteller både om vår grensesprengende fantasi, om tradisjoners slitestyrke og symbolers elastisitet.

Mitt håp er at juletreet kan forene oss på tvers av etnisitet og tro. Da må vi åpne for at både treet og pynten kan bety ulike ting for ulike mennesker. For meg symboliserer juletreet naturens spirekraft og løftet om en ny vår. Kulene er jordkloden, og den er like sårbar som glasskulene på treet. Lenkene maner til samhold og solidaritet. De tente lysene gir håp i ei mørketid.

Og som treet lever vi våre liv mellom det jordbundne og det himmelvendte, mellom livet slik det er og drømmen om hvordan det kunne være.

Men kanskje burde vi glemme all symbolikk og bare gleder oss over det vakre treet? «Utan skönhet lever inte människan en enda sekund,» skrev Edith Södergran. Jeg tror skjønnhet er en sterkt undervurdert verdi, når det gjelder å skape en bedre verden. Et pyntet juletre kan være et lite bidrag.

Inge Eidsvåg