Nyheten som nådde fiskerne under lofotfisket i 1977, var at drivgarnsfisket skulle stoppes umiddelbart. Fiskerne i øyrekka utenfor Frøya, og en del andre steder på kysten, hadde på den tida tre fiskerier de fikk inntekter fra: lofotfisket etter skrei på vinteren, drivgarnsfisket etter laks på sommeren og krabbefisket på høsten. Ble de fratatt muligheten til laksefiske mistet de cirka 30 prosent av inntekten sin.
Da Mausund-fiskerne talte Gro midt i mot
Forbudet ble ikke innført over natta. Man fikk restriksjoner på fisket, og først tolv år senere ble det totalforbud.
Under lørdagens markering av at det er 40 år siden lakseaksjonen startet, var det flere som pekte på urettferdigheten i at en yrkesgruppe skulle bli rammet på dette viset. Arent M. Henriksen pekte på skillet mellom bondestanden som hadde sine grunneier-rettigheter, og fiskerne, som tok sine fangster i sjø-almenningen, men som var prisgitt oppkjøperne når de kom til kaikanten med fangstene.
- Fiskerne har alltid livnært seg av almenningen. At man på sviktende faglig grunnlag skulle innføre en stopp i et fiske som betød 30 prosent av inntekta, var et meget alvorlig inngrep mot en yrkesgruppa. Fiskerne ble urettferdig behandlet. Det var en uakseptabel måte å behandle en yrkesgruppe på, sa Arnt M. Henriksen.
Aktuelle tema
Den tidligere stortingsrepresentanten for SV bidro sammen med de andre innlederne til at lørdagens markering på Mausund ble noen innholdsrike og interessante historietimer. Og saken har overføringsverdi til aktuelle tema i nåtida: hvem har rett til å høste av naturressursene, på hvilket grunnlag skal havet og naturen forvaltes, og hvordan kan små lokalsamfunn omstille seg og forbli levedyktige.
Oddmund Otterstad var lærer på Mausund, og dekket drivgarnssaken som journalist for Klassekampen. Han skrev senere en hovedoppgave med utgangspunkt i Mausund, og har jobbet som forsker etter den tid. Han fortalte om hvordan det som skjedde på Mausund i den tiden har ligget i bakgrunnen for det han har jobbet med og forsket på senere.
Et hardt fiskeri
Selv om drivgarnsfisket etter laks var gode og viktige inntekter, blir det også beskrevet som et veldig tøft fiskeri.
- Det var et så hardt fiske, at jeg har sagt: har vi et alternativ til dette fisket, så ta det bort. Laksen gikk i garna når det egentlig ikke var sjøvær. Var det sjøvær, så var det ikke fangst, sa Ingvald Olsen fra Sula. Han var en av fiskerne med erfaring fra drivgarsntida som fortalte om erfaringene.
Harald Aursøy, som også var drivgarnsfisker, ble spurt om fiskerne kunne sett for seg at de ble kjøpt ut av fisket den gangen.
- Nei, jeg tror ikke det. Det ville blitt litt som å få trygd. Å slite bukselommene har aldri vært fiskerens interesse, sa han.
- Hvem skal ha rettighetene
Roger Gudmundseth var stortingsrepresentant for Ap i den tida drivgarnssaken ble behandla. Han tilhørte mindretallet i partiet som ikke ville stoppe fisket. Han fortalte om forhandlingene og maktkampen, og pekte på at det var folk med interesser i elvefisket som hadde avgjørende innflytelse.
- Hvem skal ha rettighetene til den verdifulle fisken, spurte han, med klar henvisning til at kystfiskerne tapte den rettigheten.
38.000 kroner per laks
Den eneste representanten for elveinteressene i panelet var Vegard Heggem. Han fortalte om hvordan han hadde utviklet sin bedrift med utgangspunkt i heimgården Aunan og laksevaldet.
- På 40 år har laksen gått fra å være matauk til det helt sentrale i opplevelsesturismen vi driver.
Han beskrev hvor stor verdi hver enkelt laks har. Firmaet hans omsatte for ganske nøyaktig tre millioner i 2016. Kun 134 laks ble fisket. Fordelt på omsetnng betyr dette 4550 kroner per laks. Og hvis man bare skulle regne med de laksene som ikke ble sluppet ut igjen, 18 stykker, så ga hver laks inntekt på 38.000 kroner.
- Det ble krangling, det
951 64 597 Trond.Hammervik@hitra-froya.no