I barndommen så jeg ofte på de små familiebildene som hang i stuen hos farmor og farfar, de var avfotograferinger av fotografier fra 1800-tallet og av eldre malerier. Det var fascinerende å se stramt korseterte kvinner og menn med parykk, men det var damen med horn som tok prisen.
Det var ikke bare hos mine besteforeldre hun hang på veggen, hun henger i litt forskjellige størrelser rundt omkring, men det er kopier av det samme bildet, eller kopier av kopier. «Moder Parelius» må i dag ha et firesifret antall etterkommere, noen av dem bor i øyregionen. Mange har sett bildet av henne i restauranten på Hopsjø. Hun var sjefen på handelsstedet Hopsjø, i alle fall de to gangene hun var enke.
I 1781 giftet Moder Parelius seg med Niels Rosing Parelius (1753-1799). Hans eldre halvbror Jacob von der Lippe Parelius (1744-1827) ble prost og sogneprest i Meldal og hadde sønnen Rasmus Brochmann Parelius (1776-1827) som arbeidet på Hopsjø. Rasmus giftet seg med den mektige enken, som altså var hans tante. Hun hadde fått ti barn før, og nå ble det fire til. I sitt første ekteskap hadde hun fått lystgården Margrethes Minde oppkalt etter seg.
Moder Parelius var ikke bare den viktigste kvinnen i Hitras historie, hun var kanskje også den viktigste personen i øyregionen før oppdrettseventyret begynte.
Normal hodepryd
Historien har mange eksempler på merkelig hodepryd, særlig for kvinner. Foruten et rikt utvalg av hårsmykker, pyntekammer, hårnett, parykker, slør, skaut, luer og hatter, har det vært oppsatser, eventuelt med et skjelett under, prydet med blonder, andres menneskehår, kunstige blomster med mer. De som hadde god råd fulgte nesten selvsagt motens luner for håret, mens kvinner flest ikke hadde råd til slik luksus på hodet. Mye av motepynten ville dessuten vært i veien for de hårdt arbeidene kvinnene.
Den typen hodepryd Moder Parelius har på hodet var gangbar for bedrestilte kvinner, i alle fall de godt voksne i 1820-30-40-årene. De sorte greiene jeg som liten assosierte med horn, er høyst sannsynlig menneskehår med naturlige krøller.
Gikk Moder Parelius med slik hodepryd daglig, hadde hun nok et sett til for å ha på seg når blondene i det ene settet var på vask. Men det er ikke sikkert hun brukte hodepynten hver dag fra hun stod opp til hun la seg.
Moder Parelius hadde travle dager. I husholdningen var det både egne barn og andre barn å ta seg av, selv om tjenestepiker hjalp til. Hun måtte igangsette arbeid, forklare hva som skulle gjøres og inspisere. Noen ganger, ved sykdomsfravær og stort arbeidspress, måtte hun kanskje trå til selv med praktisk arbeid. Og hodepryden på bildet var ikke egnet for utendørs bruk i uvær. Den hørte likevel med til hennes ideelle påkledning og kom i alle fall frem på søndager og kanskje ellers også når det led mot aften og det mest slitsomme av hverdagen var unnagjort.
Hodepryden var således noe helt selvfølgelig og normalt for en kvinne av Moder Parelius’ stand å iføre seg når det skulle lages et bilde av henne. Det er ikke det i seg selv som er interessant.
Gamle ”Sara Kjerstine” ble omdøpt på tredje forsøk
Se på bildet en gang til…
Smilet er ikke det rolige tause vi ser på Mona Lisa, det er nesten som vår dame når som helst skal eksplodere i latterkrampe. Vi aner at fotografen trykket av akkurat tidsnok før den store gapskratten tok overhånd. Hun ser da vel ung ut for å være en aldrende dame som skal foreviges gjennom nymotens revolusjonerende teknikk for billedfremstilling?
Det er mer som er rart. Hodepryden står ikke bent på hodet, den er mer parallell med billedplanet enn ansiktet. Den passer rett og slett ikke helt til hodet. Vi ser også at hodepryden har en ujevn brett nederst midt over pannen. Ville ikke moder Parelius kledt seg ordentlig og fått strøket om en brett før hun ble foreviget? Den dyktige damen må forventes å ha skjønt at hun ble avbildet slik som hun fremstod der og da!
Se nederst på bildet. Det er noe med klesplaggene nedenfor halsen og medaljongen som ikke stemmer. Er det klippet inn senere, eller er overdel til kjole lagt oppunder halsen til modellen med medaljongen litt skjevt oppå? En maler ville nok ikke latt en medaljong bli liggende slik!
De ubehagelige årstall
Moder Parelius døde i 1838. I 1842 ble det teknisk mulig å avfotografere mennesker, det var med den fotografiske teknikken daguerreotypi, oppkalt etter sin franske oppfinner Jacques Daguerre (1787-1851). De første daguerreotypiene av norske personer er fra 1843. Her er et forklaringsproblem!
Er det opphavelige bildet et daguerreotypi eller en annen fotografisk avbildning? Hadde bildet vært en tegning eller et maleri, hadde kanskje ikke hodepryden sittet skjevt på, eller i alle fall hadde den ikke hatt den utilsiktede skjeve bretten.
Kan det være en misforståelse om hvem bildet skal vise? Det er utelukket. Bildet figurerer ulike steder, blant etterkommere fra begge hennes ekteskap, med påstand om at det viser Moder Parelius. Notater om hvem vi skal se er til dels så gamle at det ikke kan skyldes en misforståelse.
Medaljongen viser trolig Moder Parelius sin andre ektemann og fremstår i alle fall som et symbol på nettopp henne. Medaljongen er slik lagt til at den ikke beskjæres av nedre billedkant.
Døde hun virkelig i 1838?
Moder Parelius sin dødsdag er oppgitt til 10. april 1838. Kan det være en skrivefeil for f.eks. 1848? Både prestens innførsel i kirkeboken og dødsannonse i Adresseavisen bekrefter oppgitt dødsdato.
Et makabert spørsmål blir om hun kunne ha blitt fotografert etter døden. En gang i tiden var det vanlig at samfunnets toppsjikt hadde dyrkjøpte innendørs gravsteder hvor de plasserte sine sarkofager. Det var oftest under kirkegulvet, noen ganger i særskilte mausoleer i nærheten av kirken eller i tilbygg til kirken. Familien Parelius hadde gravkapell tilbygd Dolm kirke. Det var ikke absolutt selvsagt at de døde fikk ligge usett. Et sted nordpå fikk en høyt elsket prest vindusrute i lokket på sarkofagen sin, slik at man kunne se ham ved å åpne en kjellerlem.
Noen «etterpåfotografering» er likevel utelukket. For det første ville ikke ansiktet holdt seg så godt i fire år. For det andre ble det forbudt med innendørs begravelser fra og med 1. januar 1805, det ble jo innimellom en fæl stank i kirkene. Moder Parelius ble med andre ord begravet på samme måte som folk flest.
Hva skjedde egentlig?
Det kom en omreisende fotograf til Hopsjø eller et annet sted hvor Moder Parelius’ klær og smykker befant seg, eller så ble disse effektene tatt med på byreise til Trondhjem eller Kristiansund. En dame, kanskje en datter eller noen i neste generasjon, hadde tatt på seg rollen som Moder Parelius. Man valgte ut den kvinnen som lignet henne mest.
Selv om utstyret ikke passet helt, ble klær og smykker dandert så godt som det lot seg gjøre. Da man tok frem hodepynten og oppdaget den skjeve bretten, var det for sent å gjøre noe med det. Hun som hadde kledt seg ut forsøkte å la være å le. Det holdt akkurat.
De som fikk de første kopiene av bildet var innforstått med at det var en annen som hadde vært modell, i alle fall de som husket Moder Parelius. Men dette ble det ikke gjort noe nummer av, det ble kanskje knapt nok nevnt. Den fotografiske fremstillingen var minst like beskrivende av Moder Parelius som et maleri ville vært.
Fra helgener til Bob Dylan
Kunsthistorien har tallrike eksempler på manglende samsvar mellom hva vi i dag kaller virkeligheten og en avbildet person. Bruk av ansikter som ikke er den avbildetes egentlige, er faktisk en praksis som fortsatt pågår.
Kirken anskaffet seg i middelalderen et stort antall malerier og statuer av bibelske personer og helgener. Oftest hadde ikke malerne og billedhuggerne lært hvordan de kunne vise ansikter med portrettlikhet. Dette var imidlertid intet problem, for man visste likevel ikke hvordan de avbildete egentlig hadde sett ut.
For å holde orden på bibelske personer og helgener, ble de utstyrt med attributter, symboler som forteller hvem det er vi ser. For eksempel er en mann med nøkkel St. Peter, og St. Olavs attributt er en øks som viser til måten han døde på.
Et norsk jernverk, trolig Fritzøe, laget ovnsplater med portrett i relieff av kong Ludvig 14. av Frankrike. Portrett av kongen med monogram var i utskåret i en treplate. Slike plater ble presset ned i støpesanden på jernverket og laget avtrykk til fremsiden på ovnsplaten når det flytende jernet ble ledet inn over avtrykket. Salget av ovner med den franske kongen på gikk nok ikke særlig godt, for det ble gjort gjenbruk av treplaten med kongebilde. Kongemonogrammet ble ganske enkelt byttet ut, slik at det samme portrettet i stedet viste den dansk-norske kong Christian 5.
Det er mange som har stått modell som Kristus, andre bibelske personer og senere helgenkårete kvinner og menn. Da kunstneren Kristoffer Leirdal under Vietnamkrigen på 1960-tallet laget en skulptur av St. Mikael til toppen av Nidarosdomens nordre vesttårn, måtte skulpturen ha et ansikt. Bob Dylan var som Leirdal motstander av den amerikanske krigføringen, og statuen av St. Mikael fikk like godt Bob Dylans ansikt.
Ingen reagerer hvis en kunstmaler har laget et portrett som viser et avdødt kjært familiemedlem og har brukt et fotografi til å se etter. Går vi til filmen, er det helt normalt å lage historiske fremstillinger med skuespillere. Konger, andre statsoverhoder, generaler, artister, mordere, idrettsfolk, ja alle kan bli fremstilt i levende bilder av skuespillere som ligner sin rollefigurer mest mulig.
I dag hender det at middelaldrende og eldre personer som skal foreviges hos en fotograf, ønsker å få rynker redusert eller fjernet. Like fullt er det bestemor eller oldefar som henger på veggen. Da er ikke portrettlikheten så viktig.
Dette var noen eksempler fra en lang historie om ulike måter å tilnærme seg hvem skaperen av et billedlig uttrykk avbilder og hvordan publikum fortolker hva man ser. Hodepryden og medaljongen på vårt bilde fungerer på samme måte som helgenattributter. De som hadde opplevd Moder Parelius identifiserte henne ved hjelp av disse, og overførte til senere generasjoner at det var slik hun så ut.
En sjelden perle
Hvis noen gjør det samme i dag, tar frem bestemors klær, går til fotografen og henger opp bildet og kaller det et portrett av bestemor, er det en tullete handling. Det er sett med vår tids øyne. Da bildet av Moder Parelius ble tatt, var fotografering ganske nytt, og man tenkte på en annen måte.
Å portrettere en bestemt person på et fotografi med å bruke en annen person som modell, er så sjeldent at det vekker oppsikt. Men noen forfalskning er det ikke, det er et resultat av en annen tankegang enn hva som er standard for billedfremstilling i dag. Derfor er bildet av Moder Parelius en perle. Attributtene gjør at vi kan si at det er henne vi ser. Bildet blir faktisk mer spennende når vi kjenner historien bak.
72 44 04 00 post@hitra-froya.no