Journaliståret 2017

Lars Otto: Fra motløshet til håp

Ryddegjengen på Mausund snur motløshet til håp. F.v foran: Svein Axel Brun, Peder Hilmarsen og Hans Kristian Berge(bak). 

Nyheter

Lokalavisas journalister oppsummerer nyhetsåret 2017, her fra Lars Otto Eide:

Den saken jeg husker best fra året er vår reportasje fra Mausund feltstasjon og ryddegjengen som gjorde en stor innsats med å plukke opp plastsøppel i øyrekkas skjærgård.


Har samlet 120.000 liter plast i øyrekka

Har vært på gråten flere ganger  

Plastforurensingen i øyrekka går på følelsene løs.

 

For meg var det et møte med et gammelt spøkelse; motløsheten. Den følelsen av at man vet noe må gjøres, men at det nærmest er nytteløst å prøve.

Jeg har helt siden barndommen elsket å ”rote” i fjæra. Omfanget av all plasten og annet søppel jeg har funnet har til tider bekymret meg så mye at jeg har blitt kvalm. Jeg kjeftet til ingen nytte på de voksne som kastet ølbokser og annet rask på sjøen. Det synker jo bare til bunnen sa de. Jeg tror ikke jeg kjente ordet den gang, men følelsen jeg fikk var motløshet.

Jeg kjente motløsheten da jeg ble voksen og fikk jobb på en fiskebåt. På vei mot fiskefeltet ved Færøyene ble jeg satt til å rydde fryserommet for store hauger med plastfolie. Da jeg spurte hvor søppelrommet var, fikk jeg beskjed om at det skulle kastes på sjøen. Skipperen la meg for hat da jeg nektet å gjøre min første jobb, og han måtte finne noen andre til å gjøre det. Jeg følte motløsheten da mannskapet fortalte at dette var praksis på alle båtene de hadde jobbet på. Jeg tok bilder av all plastfolien og husholdningsavfallet som ble kastet i løpet av turen, og det ble avisstoff og debatt da vi kom i land igjen. Men jeg tviler på om det var til noen stor nytte.


Kommentar:

Derfor skriver vi mye om plastsøppel de neste dagene

Alle vet at det flyter av plast i fjæra rundt Hitra og Frøya. Men hva gjør plasten med fisken, dyrene, fuglene og oss mennesker? Blir vi forgifta av det? Det har lokalavisa tenkt å finne ut de neste dagene.

 

Jeg kjente motløsheten da jeg for noen år siden prøvde å rydde opp i fjæra der jeg tidligere bodde, men raskt måtte gi opp. Haugen med plast nådde meg snart til midjen etter at to-tre meter fjære var ryddet. Mange hundre meter sto igjen. Det var til ingen nytte at jeg prøvde. Motløsheten tok meg.

De siste årene har jeg bare lukket øynene da jeg så mengden med plast i fjæra bare øke for hvert år som gikk.

Da jeg møtte ryddegjengen på Mausund fikk jeg først den samme følelsen av motløshet. Lykke til, tenkte jeg.

Flere av de som var med uttrykte også at de hadde følt på en motløshet da de ble klar over den enorme mengden med plast.


 

Men de øynet også håp, og følte at det de gjorde var meningsfullt. De var godt organiserte, de hadde en plan, de hadde finansiering til å holde på en stund. De skjønte at hvis de bare fikk fortsette, så ville de kanskje kunne holde tritt med forsøplingen av skjærgården, eller i det minste redusere den kraftig.

Jobben de gjorde reduserte motløsheten i meg. At jeg fikk fortelle om den viktige jobben de gjorde likeså.


-En ny tankegang må til

Ser det monner med små grep, men det er langt i fra nok.


Det går an å gjøre noe som monner, bare vi samarbeider, og det offentlige og næringslivet gir økonomiske muskler til å gjøre det. For dette er en viktig jobb, som hvis den ikke gjøres, vil gå ut over helsa vår og dyrelivet i havet som vi er avhengige av.

Da kan vi ikke la motløsheten ta oss.