Selvfølgelig må jeg gripe sjansen til å fronte kreftsaken, nå som jeg har fått æren av å bli tildelt spalteplass i lokalavisa HitraFrøya.

Etter en liten tenkepause - den var ganske liten, for det er ikke på toppen av stupebrettet at ting skjer - så hoppet jeg i det, selv om jeg alltid har fryktet mageplask.

Hvert eneste år så opplever vi øyboere et voldsomt engasjement for ungdommens "Krafttak mot kreft", en aksjon som russen står i bresjen for, sammen med Kreftforeningen. Aksjonen motiverer først og fremst på grunn av at det er en sak som alle har et forhold til, men akkurat i denne saken er det fint at øyene kjemper seg i mellom om hvem som er best når det gjelder, for dette er en motivasjonsfaktor som til slutt kommer andre til gode.

Hopp i havet for en god sak.

Apropos kjempe; jeg vet at mange gjerne vil avskaffe det uttrykket, for ingen vinner eller taper kampen mot kreft. Hva med den som taper da, har ikke han eller hun gjort nok?

Gjorde hun en feil underveis? Skulle han ha tatt andre valg?

Mye av pengene som kommer inn til kreftsaken brukes til forskning. Det er der ansvaret og kunnskapen ligger. Håpet også, men håpet deler vi på. Mange blir heldigvis friske, men ikke alle. Derfor er det så viktig at vi bidrar til at alle får muligheten, her i verdens rikeste land. Medisin koster, og bare den som er syk vet hvor inderlig gjerne man vil bli frisk igjen. Et ønske, og en drøm, om å komme seg tilbake til hverdagen, for hverdager er alltid best.

Det er ikke mye som slår knekkebrød med brunost, og verdens fineste soloppgang.

Jeg jobber som sykepleier og kreftressurs, og er sykt imponert ( et uttrykk som ungdommen kjenner seg igjen i ) over viljestyrken og motet som jeg møter hver eneste dag. Vi får et innblikk i folk sine liv som ikke kan kjøpes for penger.

Takket være forskning så møter vi heldigvis en bølge av kreftoverlevere i 2018, men her er det store utfordringer å fokusere på. Dette er også et område som behøver penger og innsats.

Behandling kan gi senskader, som noen må leve med resten av livet.

Akkurat dette utsagnet har jeg som helsepersonell hørt flere ganger; - nå som jeg er kreftfri så forventer alle at jeg skal være glad og takknemlig døgnet rundt. Jeg har visst trukket det lengste strået.

Da MÅ jeg være glad.

For oss som jobber med dette hver eneste dag, blir det aldri ren rutine. Vi må forholde oss til hele spekteret av oppturer og nedturer. Vi skal håndtere samtaler om livet og døden, og om alt som hender mellom linjene. Vi skal ha kunnskap om teknikk og prosedyrer, og om krisehåndtering. Vi må ha tid til å spørre: Hvordan har du det egentlig?

Rettere sagt; vi må ha tid til å vente på svar.

Utfordringene og oppgavene øker i takt med samfunnsutviklingen, det merker vi godt både på Hitra og Frøya. så det vi ønsker oss mer av er TID.

Tid og penger, for det koster å levere gode tjenester.

Men takk og pris - omsorg er gratis. Det koster ingenting å heie fra sidelinja.

Det finnes risikofaktorer som kan gi kreft, men det meste er basert på tilfeldigheter har jeg hørt. Livet er et sjansespill, og alle har fått en sjanse til å bry seg om hverandre. Eller som Per Fugelli sa,

" Vi må skape rause, trygge flokker, hvor mennesket får erfare at tilhørighet er bedre enn å pusse navle i enerom. "