Kari Johanne Glørstad gjenopplevde en nestenulykke da hun leste et anonymt leserinnlegg i lokalavisa forrige uke.

Leserinnlegget handlet om gang- og sykkelveien mellom Kystmuseet og Fillan sentrum. Hele strekningen går i en slak sving, og bare en smal veiskulder skiller mellom den sterkt trafikkerte Fv.714 og skråningen ned mot gangveien.

- Gangbanen fra Meierisalen til videregående kan være ei livsfarlig trafikkfelle, slik den er utformet. Hele skoleklasser passerer ofte her. Ei utforkjøring her er katastrofal. Bilveien ligger høyere enn gangbanen på store deler av strekket. Autovern må opp snarest her, skrev innsenderen.

- Jeg tenker på det som skjedde hver gang jeg går her, og da jeg så leserinnlegget tenkte jeg at jeg må fortelle hva jeg har opplevd, sier Glørstad.

Trafikkert: Det er til tider stor trafikk både på veien og gangveien.

- Måtte hive meg til siden

Det var sommeren for tre år siden, da hun en ettermiddag kom gående fra Kystmuseet i retning sentrum at det skjedde.

- Jeg gikk langs gangveien, da jeg hørte en bil komme i motsatt retning. Plutselig kjører bilen ut av veien og kommer rett mot meg. Jeg måtte bare hive meg til siden for å unngå å bli truffet, forteller Glørstad da vi møtte henne på samme plass.

Bilen stanser og blir stående i gangbanen like ved en sjokkert Glørstad. Inne i bilen sitter en like sjokkert kvinne. Glørstad gikk bort og snakket med henne.

- Det var en yngre dame, antagelig en småbarnsmor, for hun hadde et barnesete i baksetet. Hun satt bare i bilen, men jeg spurte om hun ville komme ut så jeg kunne snakke med henne. Hun spurte om hun hadde kjørt på meg, men jeg sa at det hadde gått bra med meg. Jeg spurte på hvordan hun klarte å kjøre av veien. Det kan jeg ikke forklare svarte hun. Hun skalv og var lei seg, forteller Glørstad.

Kvinnen kjørte da langs gangveien mot Kystmuseet, der hun kom seg ut på veien igjen.

- Tenk hvis det hadde vært en barnehage

Glørstad har siden flyttet til Vikantoppen, der hun har god utsikt til gangveien. Og hun går selv ofte tur frem og tilbake langs den samme strekningen. Opplevelsen har brent seg fast i minnet.

- Hva følte du etter at det skjedde?

- Det var først etterpå at jeg begynte å tenke på hva som kunne skjedd. Da skjønte jeg at jeg holdt på å bli kjørt ned. Det var en utrivelig opplevelse som gjorde noe med meg. Men jeg var sjeleglad for at det gikk som det gjorde, og at hun ikke skadet seg.

Men frykten for at det kan skje igjen er der hele tiden.

- Jeg ser konstant opp på veien når jeg går her. Og det er mange andre som bruker veien her til både turgåing og når de skal til skole eller arbeid. Jeg er bestemor og har barnebarn som går her. Tenk hvis det hadde skjedd når en barnehage hadde vært på tur her. Da hadde ikke alle klart å komme seg unna, sier hun.

- Hva tenker du må gjøres?

- Det må komme opp et autovern her. Og fartsgrensen må settes ned til 50. Jeg skjønner ikke hvorfor den er så høy som 60 her. Det gikk bra med meg den gangen, men det trenger ikke å gå bra neste gang det skjer.

928 28 154 lars.otto.eide@hitra-froya.no