Torill Pettersen har vært en synlig og engasjert person i lokalsamfunnet, men i det siste har det vært langt mindre å se til den daglige lederen i Frøya Næringsforum.
- Jeg fikk vite at jeg hadde brystkreft i februar i fjor og skal jeg være ærlig så hadde jeg kjent at det var noe galt med kroppen min det siste halvåret før kreften ble oppdaget, sier Torill åpenhjertig.
Gikk i glemmeboken
Som andre kvinner over femti år ble også Torill innkalt til mammografi. Invitasjonen kommer med om lag to års mellomrom og det blir gjort en røntgenundersøkelse av brystene.
- Jeg hadde fått time i september, men utsatte den. Hadde det så travelt. Samtidig gikk jeg å undra meg over at jeg følte meg veldig sliten og slapp. Å bestille en ny mammografitime gikk i glemmeboka og plutselig hadde det gått et par måneder til.
Hun oppsøkte fastlegen sin, men ut fra de vanlige blodprøvene var det ingenting galt. I ettertid vet hun at det skulle ha ringt «ei bjelle». Det var en del faresignaler som hun selv skulle tatt på alvor.
- Omsider fikk jeg rotet meg til å bestille en ny mammografitime ved St. Olavs Hospital i januar. Hvis alt var normalt ville jeg ikke høre noe på et par uker var beskjeden jeg fikk.
Men så lang tid tok det ikke. Etter noen dager fikk hun vite at legen ønsket å undersøke henne nærmere.
- Legen står der med tårer i øynene og da skjønner jeg at noe er veldig galt
Ingen skal dø i morgen
Torill reiste inn til Trondheim for en ny sjekk og det tok hele dagen.
- Da jeg kom tilbake til sykehuset på ettermiddagen ble jeg møtt av en lege og sykepleier som ville snakke med meg. Da skjønte jeg det.
De hadde funnet en stor svulst på omtrent seks cm. og antydning til påbegynnende kreft rundt, forteller Torill.
Hun satte seg i bilen og kjørte på autopilot hjem. Hun deler den dårlige nyheten med yngste datter Åse som bor på Frøya først.
- Det har hele tiden vært viktig for meg å holde hodet klart og tenke rasjonelt. Det var altfor tidlig å fastslå hvordan dette skulle gå, men jeg var tydelig ovenfor Åse at uansett så er det ingen som skal dø i morgen.
Skulle det dreie seg om kreft med spredning, tenkte Torill, skulle de fortsatt ha mange fine år sammen.
- I dag lever mange med spredning i lang tid. Det var utenkelig for noen år siden, men takket være forskning og nye medisiner er det mulig, og det var viktig for meg å si til Åse. Vi skulle ikke få panikk til tross den vanskelige beskjeden.
Kreft på alle kanter
Torill og familien har de ti siste årene levd med kreft rundt seg på alle kanter.
- Åse var i sjokk over at mora hennes hadde fått kreft, det så mange i deres omgangskrets hadde dødd av, legger Torill til. Det var også uforståelig for henne at hun selv hadde fått kreft.
- For innerst inne tror man ikke man blir rammet, men med denne sykdommen har man ingen garanti.
Hun forteller at hennes far døde av kreft for fire år siden og at de nylig hadde begynt å legge Vildes død bak seg. (Vilde Wedø Jektvik døde av kreft bare 19 år gammel i 2015 og var søskebarnet til Torill. red. anm.). De hadde også en nabogutt som døde av kreft og i to av de bankene hun jobbet i tidligere døde flere av hennes kollegaer av kreft. Unge, spreke og dyktig folk, sier Torill.
- Da tanta mi fikk brystkreft for tretti år siden gikk det ikke bra, men det har vært en fantastisk utvikling siden den gang. Hver enkelt pasient får i dag sin individuelle plan for hvordan deres type brystkreft skal bekjempes. Det er utrolig å tenke på.
- Noen måneder etter at mamma døde av kreft, bestemte jeg meg
Sterkere krutt
For akkurat ett år siden startet kreftbehandlingen. I høst ble hun operert, men før den tid tok Torill del i et forskningsstudie. Kreftsvulsten var for stor til å bli operert med en gang og måtte krympes betraktelig.
- Krefttypen jeg hadde var såpass "lite" aggressiv at jeg kunne starte på en type hormonmedisin.
I fire måneder gikk hun på denne hormonmedisinen i håp om at den kunne krympe svulsten tilstrekkelig. Medisinen hadde en virkning, men ikke god nok. Under denne perioden var jobben i næringslivet den beste medisin.
Hun hadde inderlig håpet å slippe cellegift, men samtidig kjente Torill hun ble lettet da det ble bestemt at hun måtte over på sterkere kutt. Etter andre runde med cellegift løsnet hår og negler. - Selv om jeg var forberedt på det, var det helt forferdelig. Det føles som sykdommen tar over livet ditt, men det er dette som må til for å bli kreftfri.
Ønsket tilbake
Etter at hun ble syk har Torill hatt fokus på det å ikke være mer pasient enn hun må. I gode perioder har hun kommet seg ut og litt bort i blant, og godtatt at slik ble det.
- Selv om det har vært utrolig tøft har jeg hele veien fokusert på framtida og gleder meg til livet skal bli normalt igjen. Livet består tross alt av flest hverdager.
Det er mange som har tatt kontakt med Torill i løpet av sykdomsperioden.
- Når man får kreftbeskjeden går man inn i sin egen boble, men så er det noen som minner deg på at dette er forbigående. Det har betydd utrolig mye å høre at jeg er ønsket tilbake og savnet på jobb.
En aha-opplevelse
I tillegg til gode kollegaer har hun også vært omgitt av gode venner.
- De har gitt meg enormt med oppmuntring og støtte, og det er jeg utrolig takknemlig for.
Torill forteller at hun har fått seg en liten aha-opplevelse i kjølvann sykdommen.
- Enn at vi har så mye gode folk rundt oss som har tatt seg tid når jeg har vært syk. Jeg har måttet spørre meg selv om jeg hadde kommet til å gjøre det samme? Om ikke før, så i alle fall nå. Jeg har kommet ut av dette et bedre menneske, sier hun oppriktig.
Familien har vært Torills aller viktigste støttespillere.
- Selv når det røynet hardt på har det vært godt å se at vi har greidd å stå i det sammen. Men det er vondt og rart for en som alltid har vært sterk og ordnet opp, at andre kom inn og hjalp til på en annen måte. Det var faktisk ingen som krevde noe av meg. Godt å se hvor lite egoistiske ungene har blitt også. Og mannen min Per fikk virkelig prøvd seg, smiler Torill.
Frøyaambassadør
Da Torill fikk kreftbeskjeden sendte hun ut informasjon om dette til styret i næringsforeninga, til kommunen og nærmeste samarbeidspartnere. Hun har en spesiell jobb og selv om hun ikke har vært i form til å gå på jobb fra klokka åtte til fire har Torill innimellom jobbet med forskjellig saker som angår næringslivet på Frøya. Hun har ikke greidd å helt slippe taket.
Selv under cellegiftbehandlingene var hun en ivrig Frøya-ambassadør.
- De første gangene var mannen min med meg. Når vi kom hjem igjen ristet han bare på hodet. "Du er mer opptatt av å snakke om utviklinga på Frøya enn om din egen sykdom", sa Per til meg. For da hadde jeg snakket om Frøya til alle jeg møtte. Det var fint å ha tankene på noe annet og som du sikkert skjønner så gleder jeg meg veldig til å dra på jobb igjen, smiler Torill.
Vondt i kroppen
Nylig har hun unnagjort fem uker med stråling.
- Nå er jeg i utgangspunktet frisk igjen, men kreftcellene er lure. Man vet aldri helt om noen av disse er på bærtur, så jeg må jevnlig gå til kontroll videre.
Torill forteller at hun har mye vondt i kroppen etter den tøffe kreftbehandlingen.
- Vi skulle ut og feire da fem uker med stråling var over, men jeg var helt ødelagt og klarte det ikke. Man ønsker å komme i normalt gjenge så raskt som mulig, men kroppen trenger tid. Det er ikke som å bli frisk av influensa. Men uansett blir det godt å starte på jobb igjen i slutten av denne måneden.
Støtt Krafttak mot kreft
Hvis det er noe som kan forbedres i kreftbehandlingen er det mer prat før man forlater sykehuset om hvordan tida etter kreftbehandlingen kan bli, legger Torill til.
- Det kommer mer og mer innover deg hva du har vært gjennom, samtidig som det er viktig å ikke la de vonde tankene ta overhånd.
Hun sier videre at det er veldig positivt at pengene som kommer inn i årets Krafttak mot kreft-aksjon skal gå til mennesker med senskader etter kreft.
- Jeg må skryte av det norske helsevesen og fantastiske St. Olavs Hospital. Det er profesjonalitet på alle nivå og man blir så godt ivaretatt. Jeg har tillit til at pengene som kommer inn i løpet av aksjonen blir brukt riktig. Støtt Krafttak mot kreft.
Torsdag 1. mars kommer russen på Frøya og Hitra rundt med sine bøsser.
980 12 034 cecilia@hitra-froya.no