Fra sidelinja:

Hvor ærlig skal man egentlig være? Vi mennesker er trent opp til å si at ærlighet varer lengst, men gjør det alltid det?

Ærlighet er selvsagt bra. De fleste av oss får en ekkel følelse eller dårlig samvittighet når vi lyver. Og vi skal jo ikke lyve. Allerede på Moses sin tid var det hugget i stein. Heldigvis finnes det noe som heter hvit løgn, som vi kan disponere ved behov. Alle som har barn har god trening i å bruke hvite løgner.

Du gjør det for eksempel for å forklare hvor pappa er når julenissen kommer. At han måtte ut en tur eller at han måtte på do. En hvit løgn er det også når du gjentar for tiende gang at det ikke var pappas klokke som var på nissens hånd. Eller hvis du hevder at det var utsolgt for Nugatti i butikken. Og når du sier “Klart jeg ser at du har tegnet en katt! Den var fin!”.

Og ungene går på limpinnen hver gang, i alle fall til de blir 10-11-12 år. Men etter det må vi justere litt på ærligheten.

Nå er ungene mine blitt for store. Og de hvite løgnene kommer sjeldnere. Men det hender jo at vi må tilpasse våre uttalelser til situasjoner vi er oppe i, og ikke bare til ungene. Hvis kona har kjøpt seg ny kjole, for eksempel, så kan du jo ikke si annet enn den var veldig fin, selv om du kanskje ikke synes den var så fin.

Jeg husker godt da min egen kone kjøpte seg en sid overdel der den nedre kanten var veldig skjev. Den skulle være det. Skjevheten var hele poenget med antrekket. Hun viste den fram til våre lille sønn, som da var 4-5 år gammel.

“For en fin kjole, mamma! Nesten ikke skjev engang!”

Så barn er også i stand til å begå hvite løgner.

På jobben er det mange situasjoner der du må tilpasse deg, kanskje til og med ty til en hvit løgn. For eksempel når alle ansatte sitter rundt møtebordet og idemyldrer, og en av kollegene kommer med verdens dårligste forslag. En idiot-idé, rett og slett. Da sier du ikke det du virkelig mener, at “Det der var verdens dårligste forslag. Hvor dum går det egentlig an å bli!? Du burde hatt sparken med øyeblikkelig varsel, og aldri mer fått satt din fot i denne bygningen.” Nei, du sier: “Ja, kanskje det. Det var et spennende forslag. Det må vi notere.”

Og hvor mange ganger har du ikke flirt av en dårlig vits eller jattet med når du egentlig er uenig, for å slippe unødvendig styr?

Forskere hevder at vi er profesjonelle løgnhalser hele gjengen. I en 4-5 minutters samtale med en annen person, lyver vi visst i gjennomsnitt én eller to ganger. Ifølge de samme forskerne er det ikke mulig å se med det blotte øyet, at folk lyver. Vi har ingen Pinocchio-nese som vokser i takt med usannhetene, og jeg har ennå til gode å se noen som har to tunger, selv om de kanskje snakker med det. Men ikke alle har like stødige pokerfjes, det må sies.

TIl og med amerikanske presidenter lyver. “Jeg er ikke en kjeltring”, sa Richard Nixon, men så var han jo nettopp det. Bill Clinton hadde ikke gjort noe som helst med Monica Lewinsky, men sannhetsgehalten i akkurat det utsagnet, gikk opp i (sigar)røyk. Ifølge Washington Post løy Donald Trump over to tusen ganger i sitt første år i det ovale rom. Tror vi at han har sluttet med det nå?

Og når norske politikere ikke klarer å huske “kyss, klapp og klem” og nekter kjennskap til atl det som har vært ille, kan vel det også betegnes som en hvit løgn. I beste fall.

Vi lærer også at vi skal kalle en spade for en spade. Er det alltid så lurt å kalle en spade for en spade? Noen ganger kan vi saktens kalle en spade et redskap med jernblad og treskaft til å måke og grave med. Andre ganger kan det være klokt å ikke være fullt så åpen og detaljert og heller pakke det inn litt, liksom.

I Spania snakker de ikke om spader. Der bruker de uttrykket “brød er brød, vin er vin”. I Norge har vi lært at “ost er ost” og “mann er mann”. Sånn er det jo ikke. Men en spade skal altså være en spade. Det er nesten blitt valgspråket til Sylvi Listhaug, å kalle en spade en spade. Vi ser jo hvor klokt det har vært. Problemet til tidligere statsråd Listhaug er kanskje at hun noen ganger kaller en spade for et grev.

Og hvis det skal være lov å kalle en spade for et grev, må det vel være lov å kalle en statsråd for en…

Eller?