Kommentar

Hva er det med lakseoppdrett som skaper så steile fronter i debatt-spaltene? Og er det slik at journalistene bruker kraftigere bokstaver jo lenger de har skrivepulten sin fra merdekanten? Eller motsatt: Mister vi det kritiske blikket hvis man står til knes i laks? Jeg bare spør. Og har delvis funnet svar.

Vi har da også annen matproduksjon her i landet, men disse næringene skaper ikke en like polarisert debatt som havbruket gjør. Kommentarfeltene er jo full av forståsegpåere, enten det er for det ene eller andre synspunktet. Det er synd, for det skremmer bort dem som forsøker seg med grånyansene eller de som forsøker å lære og forstå næringa. Denne analysen gjelder enten man ser i egen avis eller kommentarfelt, andre aviser eller på sosiale medier.

Og det samme bekrefter også en helt ny undersøkelse av havbrukets plass i mediebildet. NTNU har tatt for seg over ett tusen nyhetsartikler om havbruket, og hva som slipper gjennom på debattsidene i avisene. Resultatene ble presentert i Oslo sist uke under en havbrukskonferanse arrangert av Forskningsrådet, der samfunnets oppfatninger av norsk havbruksnæring var blant hovedtemaene.

Debatten har (nesten) bare to sider

Debatten har (nesten) bare to sider: Det er de som mener at lakseoppdrett innebærer en for stor, negativ effekt for livet i havet. Og det er de som mener at oppdrett er den beste og mest effektive måten å produsere proteinrik mat på. Putter man på at enkeltpersoner tjener store penger på denne næringa for tida, har man hovedingrediensene i en heftig debatt, sa forskningssjef Tonje Osmundsen ved NTNU da hun presenterte funnene i innholdsanalysen av ni aviser, totalt 1.304 artikler.

Forskerne finner at avisene representerer ulike og varierte synspunkt og gir totalt et ganske nyansert bilde av havbruksnæringa i disse artiklene, både de positive vinklingene og de negative. Men Osmundsen har også merket seg at aviser bruker sterkere typografiske virkemidler når man kommer til de negative sakene; det blir gjerne større, svartere. Som leser vil man da legge mer merke til de negative sakene enn de positive, sa hun.

I debatt-sidene i de samme avisene trer et enda tydeligere bilde av polariseringa inn, forteller forskeren. Det er mange som opplever seg berørt av havbruksnæringa og som er aktive i debatt-spaltene. Men analysen viser også at næringa sjøl er overraskende lite på banen. Sammen med sine advokater har næringa skrevet knappe ti prosent av samlet antall avisinnlegg. Litt over 50 prosent av innleggene uttrykker seg positivt til havbruket, 36 prosent er negative, rundt 12 prosent er det vi kan kalle nøytrale innlegg.

"Miljø- og konspirasjons-alliansen" mot "Nærings- og matproduksjons-alliansen"

Innholdsanalysen til NTNU har delt debattantene inn i to hovedkategorier: Det er de som tilhører den såkalte "Miljø- og konspirasjons-alliansen", og det er de som tilhører "Nærings- og matproduksjons-alliansen".

I førstnevnte har forskerne plasser journalister, privatpersoner, sportsfiskere og ulike interesseorganisasjoner, samt enkelte politiske partier, som MDG. Ord og uttrykk som brukes av disse alliansepartnerne er gjerne "stinkende spesialavfall", "hele økosystemet står for fall" "slipper kloakk som fra en stor by rett i fjorden", "kultur for rutinemessig miljøkriminalitet", og "svømmer i penger". En vanlig storyline i denne kategorien er "Milliardbransjen som ved hjelp av korrupte politikere får lov til å ødelegge våre fjorder", viser forskninga.

Så har du på den andre siden - "Nærings- og matproduksjons-alliansen". Dette er ifølge forskerne ministre, næringslivet og advokater, de fleste politiske partier, samt enkelte privatpersoner, Bellona og WWF. Her velger man retorikk som "verden trenger mat", "arbeidsplasser og lokalsamfunn", "gjennomregulert", "vekstpotensial", "akseptabelt fotavtrykk", "innovasjon" og "tar miljøutfordringen på alvor". En vanlig storyline i denne kategorien er "Næringa redder verdens befolkning og all menneskelig aktivitet påvirker - det offentlige Norge tar miljø på alvor."

Forutsigbart

Hvilke ordvalg tar man, hvilke metaforer og analogier man henter fram, hvilke historiske referanser man bruker i sin argumentasjon, følger svært ofte av hvilken av disse hovedkategoriene man tilhører fra før.

- Det er ganske forutsigbart hvem som uttaler seg enten positivt eller negativt, som Osmundsen uttrykker det. Det er altså her problemet ligger.

- Begge parter legger fram bevis, men begge parter legger vekt på ulike ting og man lar seg ikke påvirke av argumentene til motpartene. Det blir ikke dialog, og debatten er mye preget av mistillit, forklarte Osmundsen og lanserer sine hovedforklaringer på hvorfor det er slik:

* Mye av debatten foregår som kronikker. De må være korte, konkrete og gjerne ha en viss underholdningsverdi for å slippe gjennom avisenes nåløye, det er ikke tid til utenomsnakk.

* Når komplekse tema skal framstilles enkelt, tyr forfatterne til de samme forteller-grepene som fra de to hovedkategoriene nevnt overfor. Da reduseres nyanse-bruken i debatten.

* Det foregår en miljø- og verdidebatt: Det er faglig uenighet rundt hva som problemet er og hva løsningene er, og derfor blir det svært lite dialog. Partene sitter i hver sin skyttergrav, det er ingen god vei å komme videre på.

Sett fra min kontorpult

Jeg var sjøl også invitert til Oslo for å gi min lille analyse av hvordan havbruksdebatten er sett fra min kontorpult i et lite mediehus midt i det sentrale havbruks-Norge. Jeg kjenner igjen mange av funnene i forskninga fra min praktiske hverdag. Noe spissformulert ser verden slik ut herfra:

* De store aktørene gjemmer seg når debatten tar til:

Aktører fra havbruksnæringa - det gjelder både lokalt, regionalt og nasjonalt - bryter så å si aldri inn i lokale debattforum (enten de foregår hos lokalavisa eller andre plattformer) uten at de blir dratt ut av kontorene og spurt. Jeg tror havbruksaktørene hadde vært tjent med å ha en proaktiv holding til de debattene som går, i stedet for å overse at debatten går, enten den går på saklig eller usaklig grunnlag. Når korrektiver og synspunkter fra de tyngste blir fraværende, blir det skapt grobunn for et muligens feil bilde av næringa. Om de gjemmer seg eller ikke bryr seg/ikke mener det er viktig å komme med egne innspill i sånne grasrot-diskusjoner, vet jeg ikke. Men de er i alle fall ikke nok tilstede for å fange opp strømninger lokalt. Slike strømninger kommer ikke på konferanser eller i debattspaltene i Morgenbladet eller Dagens Næringsliv.

2) De tydeligste debattantene ser verden bare svart-hvitt.

Eller rettere: svart-grønt

3) De sentrale mediene vil ikke se hele bildet?

Jeg syns at havbruksnæringa av og til får urettferdig hard "medfart" når de store mediene skal sette et nødvendig kritisk blikk på havbruket. Avstand fra de man skriver om, gir mulighet til å dra på ekstra i ordbruken, og en del nyanser blir kuttet. Jeg er ingen fagmann på havbruk, men vi som bor og virker midt i havbruket, ser at og vet at det jobbes aktivt for forbedring, selv om vi også hører om "cowboyene" som gir næringa det dårlige ryktet. Dette forsøker vi også å få fram, selv om vi da lett kan tippe over i skjønnmaling eller kan bli beskyldt for å fare forsiktig med våre store annonsører.

Bjørn L. Rønningen, redaktør, Lokalavisa Hitra-Frøya

Bjørn Lie Rønningen, redaktør i lokalavisa