EDVARD ULVAN

Alder: 65 år

Bor: Ulvøya

Yrke: Daglig leder på Dalpro

Familie: Kone og fire barn

Aktuell: Går av som daglig leder og blir aktiv pensjonist

Ikke en dag uten: Kaffe

Spiser og drikker: Sjøltrukket kveite med hvitvin til

Reisemål: Alltid hatt en drøm om å besøke Hong Kong og Kina

Ser på: Fotball! Jeg er en stor fan av Rosenborg

Lytter til: Radio P1

Leser: Jeg er veldig glad i krim. Jeg hører gjerne på lydbøker i bilen. Og jo mer spennende det blir desto saktere kjører jeg

Du har besittet sjefsstolen i Dalpro siden 2009. Men nå blir du pensjonist og forlater både stolen og skuta?

Ja. Man bør finne rett tidspunkt til å overlate jobben til andre. Og for meg er dette rett tidspunkt å bli pensjonist. Jeg har hatt fine år her på Dalpro, og det har vært mange høydepunkter.

Ja, hvilke høydepunkter er det man sitter igjen med etter disse ni årene?

At Dalpro ble kåret til årets vekstbedrift i 2016 må sees på som et stort høydepunkt. Det at vi vant i konkurranse med andre flotte vekstbedrifter vitner om et godt lagarbeid her på huset. Det er et kvalitetsstempel.

Samtidig har jo Gårdsmatavdelinga kastet glans over Dalpro ved flere anledninger og vunnet mange priser.

Men vi må ikke glemme de små høydepunktene. Hverdagshøydepunkter. Det er et høydepunkt at folk som har vært innom her etter hvert kommer seg i fast jobb. Eller at de som er her på varig tilrettelagt arbeid finner glede og mestring i de arbeidsoppgavene de får her. Å få være vitne til en positiv utvikling hos de menneskene som kommer hit er viktige høydepunkt. Det er jo dette Dalpro er til for.

Men det har ikke bare vært høydepunkter heller?

Nei, noen oppoverbakker har det jo vært. Det var et stort tilbakeslag da vi tapte anbudet på arbeidsavklaring og arbeid med bistand. At vi måtte stenge gartneriet vårt var også vanskelig. Særlig vondt er det å si opp ansatte. Da var en tung tid på Dalpro. Men nå er mye på vei oppover igjen. Det er nye anbudsrunder igjen, og vi har fått inn nye tilbud rettet mot rus og psykiske vansker, og mot hjemmeboende demente.

Før du begynte her på Dalpro var du lærer ved Fillan skole. I hvilken grad har du hatt nytte av pedagogen Edvard i sjefsjobben?

Lærerbakgrunnen har jeg hatt god bruk for. Det er en god ballast å ha med seg. Først og fremst handler det om å møte mennesker. Som lærer møter du mye flott ungdom, og du blir etter hvert god til å se hvert individ i en gruppe. Slik er det i denne jobben også. De som kommer hit til Dalpro er enkeltindivider, med behov for en individuell tilrettelegging. Og så handler det selvsagt om formidling. Uansett om du er lærer eller sjef må du kunne formidle det du vil si på en god måte.

Du trivdes god som lærer?

Å ja! Det er en fantastisk jobb. Og det vil jeg si; vi har en fantastisk flott ungdom her ute. Jeg synes det var så spennende å bli kjent med ungdommene; og foreldrene deres. Og så synes jeg det er veldig artig å treffe igjen tidligere elever i sine nye roller. Som har blitt voksne og har flyttet tilbake. Kanskje de har blitt foreldre selv også. En grunn til at jeg aldri ble lei av lærerjobben var at jeg syslet med samferdselsspørsmål samtidig.

Ja, nå tenker du på da du satt som daglig leder av Hitra Frøya Fastlandssamband?

Det gjør jeg. Byggingen av Hitratunnelen, Frøyatunnelen, Hemnskjelbrua samt få Fjellværøya landfast har vært av stor betydning for lokalsamfunnet vårt. Senere har jeg vært opptatt med byggingen av den nye Lakseveien.

Nå snakker du om lokale veistrekninger, men du har selv tatt veien ut av landet ved flere anledninger?

Da kona mi og jeg gifta oss i -78 besluttet vi å legge bryllupsreisen til USA, Vi reiste tvert gjennom landet, fra New York til Los Angeles. Du verden for en reise det var! Blant annet så vi en ung utgave av Bruce Springsteen spille. Det var før han ble så kjent som han er nå. Det var først i ettertid kona og jeg skjønner hvilken berømthet vi hadde fått oppleve. To andre ting som var nytt for en enkel hitterværing var narkotika og homofile. Jeg hadde knapt hørt om noen av delene, men på den reisen ble vi vitne til begge deler. I San Fransisco så vi mannfolk leie hender og kysse hverandre. Det opplevdes som veldig rart den gangen. Det fantes sikkert homofile på Hitra den gangen også, men man var jo ikke åpen om slikt da. Vi så også en indianer sette en sprøyte og så umiddelbart virkningen av stoffet i kroppen hans. Det var trist å se.

På 70-tallet var vi ikke særlig reisevante, men du fikk deg en tur til Afrika?

Ja, i 1977. I studietida hadde jeg en jobb i Norad, og fikk reise til Nairobi i Kenya. Det var som å komme til en helt annen planet. Vi var der nede i en måned. Vi hadde egne tjenere, som tok hånd om klesvasken vår og slike ting. Det er ikke mange norske studenter som har hatt tjener. Jeg synes det var helt spesielt å få reise dit. Forskjellene mellom fattig og rik var så veldig store. Men det pussige var at jo mindre de eide jo mer glade så de ut til å være. De fattigste smilte mer, danset mer, sang mer og så gladere ut. Å eie mange ting er ikke nødvendigvis veien til lykke.

Veien til lykke, ja. Går den til Spania nå som du blir pensjonist?

Det stemmer at vi har hytte i Spania. Og kona mi og jeg liker å tilbringe tid der. Men jeg kommer aldri til å flytte til Spania. Jeg har barn og barnebarn her i Norge. Og det gir meg mye glede å få være sammen med dem.