Det var dagens udiskutable høydepunkt for ungdommene både på Sistranda og andre steder på Frøya – kvelden var kommet, anløpet av ”Fru Inger” eller ”Agdenes” nærmet seg, og det var tid for å dra til Rabba-kaia for å kjøpe blader eller bare for å møtes. Det var ikke all verden å fordrive kveldene med for en frøyværingsungdom på 1950-tallet.

Da fjordbussene ”Fru Inger” og litt senere ”Agdenes” ble satt inn i trafikken mellom Trondheim og Frøya av Fosen Dampskipsselskap tidlig i 1950-åra, var det et stort framskritt.

Hovedanløpsstedet på Frøya var kaia på Rabben. På dette tidspunktet var det Ulrik Rabben som eide stedet. Han var født i 1883, og 1914 hadde han overtatt Rabben, der det var gårdsbruk, et flott våningshus, landhandel og ekspedisjon med den karakteristiske kaia med lagerbygning. Det hadde vært båtanløp på Rabben i lange tider, men overgangen til fjordbussene var noe nytt og spennende både for ekspeditøren, passasjerene og ungdommene som strømmet til. Det var et yrende folkeliv når ”båten” kom.

Ulrik Rabben hadde kontrollen

Rabben senior var således en godt voksen kar på nærmere 70 år da ”Fru Inger” og ”Agdenes” ble satt inn i trafikken. Båten gikk fra Fosen-kaia i Trondheim om ettermiddagen, og var framme på Sistranda i 21-22-tiden om kvelden. Der lå den til klokka var ca fire, da den tok løs og gikk innover til byen, der den var utpå formiddagen.

Ulrik Rabben

Rabben hadde ikke bare erfaring med allsidig forretningsvirkomhet på Rabben – han hadde også en karriere som yrkesmilitær med kapteins grad, og vant til å øve disiplin. Det kunne komme godt med når han skulle organisere trafikken med passasjerer og gods over kaia - i tillegg til at området fyltes opp av en skokk med ungdommer, som strengt tatt ikke hadde noe der å gjøre. Rabben satte sin ære i å ha kontroll. Han tok heller ikke et nei for et nei.

– Det må gå, sa Rabben, hvis det oppsto et problem. Rabben var sjefen, men han hadde god hjelp av Birger Skarsvåg på kaia.

”Fru Inger” var den første av fjordbussene som ble satt i drift. Det var sommeren 1950. I 23 år var hun en tro tjener i all slags vær og vind i ruta mellom Trondheim og Frøya. Foto: Fra Fosendske Damp til Torghatten ASA

Den tidas sjekkested

Søsknene Kari Kristiansen og Ole Håkon Karlsen er begge innfødte sistrandinger, og minnes folkelivet på Rabba-kaia da ”Fru Inger” og ”Agdenes” kom om kveldene.

– Vi som bodde på Sistranda kunne følge med når båtene kom utover fjorden fra Hitra. Når de passerte ”Toholm-veita” sørafor Inntian, var det på høy tid å komme seg til kaia, sier Kari.

- Men det var ikke bare sistrandinger som skulle dit – nei da – det kom gutter og jenter syklende fra Hammarvika og Flatval, og utover Nord-Frøya, like fra Svellingen, i hvert fall sommers dag. Det var møtestedet. Vi kan kanskje si det i dag – det er så lenge siden - at miljøet på Rabba-kaia var den tidas sjekkested, innrømmer Kari med et smil.

Dette er Rabben på Sistranda ca 1960 med den karakteristiske kaia foran pakkhuset. På den åpne plassen til venstre for pakkhuset hvor det tidligere hadde vært en landhandel som brant ned, var det oppstillingsplass for bussene som hentet passasjerene når ”Fru Inger” og ”Agdenes” var kommet. Der var det Ulrik Rabben (innfelt) som sto for ekspedisjon av passasjerer og gods.

- Det var ikke noe mer å snakke om – når båten kom, måtte vi til kaia, fortsetter Ole Håkon. – Særlig èn kveld i uke – det var visst onsdagskvelden - var det udiskutabelt, for da fikk vi kjøpe nye blader hos han som bestyrte postlugaren om bord. Den stakkars mannen hadde hatt sin fulle hyre med å ta i mot og ha i land post og selge blader på alle anløpsstedene utover fra byen, og når båten til slutt kom til Sistranda seint på kvelden, er det ikke å undres på om han var sliten og gretten. Og så stormet det en horde med ungdommer ombord og stilte seg i kø foren postlugaren. Guttene skulle ha ”Vill Vest” og ”Texas”. Disse kostet visst henholdsvis 35 og 50 øre stykket. Jentene skulle ha ”Romantikk” med ”Mitt første kyss” og sånt kliss. Det var ikke noe for oss, å nei, vi gutan’ skulle ha western, må vite. Anna Hansen var poståpner på Sistranda. Hun hentet og brakte post om bord i båten. Hun hadde prioritet, så når Anna med postsekken kom, måtte køen av bladkjøpere ”ha sæ tu vein” og gi plass. - Enkelte ganger prøvde guttene å bli igjen om bord i båten i de gode og varme salongene, men vi ble selvfølgelig jaget i land. Det er ikke så rart - mannskapet ville ha fred, minnes Ole Håkon.