Ett oppgitt sukk.
I strålende sol og blikk stille hav satte vi oss i båten bare for å kjøre en tur blant holmer og skjær å nyte naturen.
Men vi ble snart gjort oppmerksom på hvordan vi behandler de vi deler moder jord med.
Midt i idyllen finner vi en død havsule. Sultet ihjel på grunn av plastrester som er kastet i havet. Ser ut som det er rester av et garn, eller snøre den har lyktes snurre rundt nebbet slik at den ikke kunne åpne det mere.
Tenker med gru på den lidelse denne fuglen hadde før den endelig døde.
Idyllen med turen var bort for min del.
Besøker ofte Feltstasjonen på Mausund og ser med gru på de hundretalls kubikkmeter med plastavfall de drar i land daglig.
Gleder meg over å besøke øyene disse entusiastiske mennesker har vært på og tømt for plastavfall.
En del mennesker klarer ikke å gå forbi den minste plastbit i naturen uten å plukke den opp, mens andre fremdeles velger å laste søppel i båtene og slenge det i sjøen med olje og plastrester.
- Det er så mye plast at jeg noen ganger må ta til tårene
Hvalen som var full av plast i magen fikk en hel verden til å våkne opp og begynne å ta ansvar. Denne lille havsulen har lidd akkurat samme skjebne, hatt like store smerter og pinsler som hvalen før den døde.
Når skal vi våkne opp og få alle til å begynne å ta ansvar.
Reidar Kristiansen