Interessen for båtbygging har Arnfinn Kynnø (59) hatt helt fra guttedagene.
- Vi holdt jo til i fjæra, hvor vi seglet båter vi hadde bygd selv. Jeg og kompisen min Roland Nilsson konkurrerte om å få mest fart på dem, smiler Arnfinn, med nykløvd og vond leppe. Det ble resultatet da ei gjenstridig fjøl som sto i spenn på taket i barndomsheimen på Volden ved Sjønhalsen omsider løsnet under takarbeid kvelden før.
Han er utdannet møbelsnekker i likhet med bestefaren fra Buvika, men har de siste årene jobbet som verksmester i Trondheim kretsfengsel. Der er han vaktmester og utfører det meste av vedlikehold, og tar også vakter på snekkerverkstedet, om det trengs.
- Jeg kan bli en form for psykolog også, og får et nært forhold til de innsatte jeg ofte har med meg. Jeg stortrives i jobben, men spesielt når det har vært triste opplevelser der, er det godt å ha en hobby som kan få tankene mine over på noe annet.
Båtinteressen har gått i arv
Hobbyen han snakker om er altså bygging av modellbåter. Noe han "alltid" har holdt på med, men som tok av for omtrent 10 år siden. Noen båter har han laget på bestilling, men de fleste beholder han selv. Nå tror han at han har mellom 30 og 35 i eget eie. Alle båtene er laget enten i skala 1:15 eller 1:20.
To av båtene er små kopier av båtene som tilhørte hans far og svigerfar. "Peder jr." og "Nylon" har nøyaktig det utseendet fiskebåtene hadde mens de var i drift, og Arnfinn har også gitt dem autentiske registreringsnummer. Peder jr.er registrert ST 203 F og Nylon har ST 155 NF, som viser at sistnevnte var registrert mens Frøya kommune var delt inn i nord- og sørfrøya.
På hedersplassen hjemme i Trondheim står båten faren laget til ham da han var 8-9 år, så trolig har Arnfinn fått snekker- og modellbåtinteressen fra begge sidene av familien.
Kaller opp etter familiemedlemmer
De fleste båtene han har gjenskapt i miniformat har fått både nytt navn og nytt nummer. Navnene er fra familiemedlemmer, som kona, barna, svigerbarn og barnebarn.
- For å huske når jeg bygde dem, har jeg gitt dem alderen min på byggetidspunktet, ler Arnfinn.
Enkelte av båtene er bygd etter originaltegninger, andre etter bilder av ulik kvalitet.
- Den største utfordringen er å få skroget hundre prosent riktig, også er det vanskelig med detaljer på dårlig bilder. En del av båtene har jeg funnet i boka om frøyabåter.
Inntil nylig har han laget alt av detaljer for hånd, men i det siste har han fått broren Peder til å lage litt med 3d-printer.
- Jeg tør ikke å kaste noe som helst, før jeg har spurt om det er noe han kan bruke på båtene, sier kona Solveig, som også bidrar litt, i form av syerske når segl og mesan skal lages.
- Det hender jeg har gått i kjøkkenskuffene for å se om jeg finner noe jeg trenger, også er det viktig å bruke fantasien. Forresten har det gått med en del rørleggerdeler, sier Arnfinn.
Kirkeskipet i Sletta
Båtene, som er laget i furu eller kryssfiner, er utrolig detaljerte. Hver minste ting er laget slik at de ser helt naturtro ut. Du kan til og med se maling som flasser, eller antydning til rust. Det er slik det skal være, ifølge Arnfinn Kynnø.
- Nye båter skal se nye ut bare når de kommer fra byggeriet. Derfor er det greit at de får merker etter slitasje og saltvann.
- Så de kan brukes?
- Ja, og de skal brukes. Så godt som alle har fjernstyring, og der har jeg fått litt hjelp av broder Peder til elektronikken, så de kan kjøres på sjøen. Når jeg kjører dem i saltvann får de den riktige patinaen, og litt irr og rust. Det er sånn det skal være.
Det kan også nevnes at kirkeskipet som henger oppunder taket i Sletta kirke, er Arnfinn sitt verk.
- Svigerfar, Lars Kvalvær, ble litt opprørt da han så at den nye kirka ikke hadde noe kirkeskip. Så han ga meg i oppdrag å lage en åfjordsfembøring, som han ga bort til kirka, sier Arnfinn.
Sildnotsnurperen Hellskjær
Noen av båtene er kun laget for at han synes de er fine å se på, andre fordi det var båter kjent fra den gangen Frøya var stor på fiskeri. Som Hellskjær, sildnotsnurperen som ble bestilt i 1954, og trolig kom til Frøya et par-tre år seinere. En av eierne var Arnold Rabben på Sistranda. Hele 92 fot var båten, og seinere ble den forlenget med enda 12 fot da den ble bygd om til ringnotsnurper ved Kvernhusvik skipsverk.
- Du setter deg inn i historien til båtene du bygger?
- Ja, jeg prøver det, for jeg synes det er så interessant. Jeg liker å vite hva båtene er brukt til, hvor de har gått, og eventuelle ombygginger. Jeg lærer stadig noe nytt. Jeg har fått historier om båter som har vært så tungt lasta at de måtte kjøre baklengs for ikke å kjøre seg ned. Enkelte var mer ubåter enn båter, ler Arnfinn.
De fineste båtene
Hellskjær-modellen, som er en av båtene Arnfinn synes har vært morsomt å lage, har fått navnet Solveig, etter kona. Registreringsnummet han har gitt den er ST 58 F, og tallet 58 viser hvor gammel han var da han laget den i fjor. Sånn holder han styr på byggetidspunktet.
- De fineste båtene ble bygd på 50- og 60-tallet. Våglandsbåtene fra Halsa og båtene fra Rognes var veldig fint bygd.
Når Arnfinn finner en båt han liker ekstra godt, blir han også ekstra ivrig. Da kan han holde på i verkstedet hvor han gjør grovarbeidet til sein kveld. Og når han kommer på nye løsninger, må de enten settes ut i livet med en gang, eller han står opp grytidlig for å få gjennomført det før arbeidstid. Når grovarbeidet er unnagjort, blir resten til i hobbyverkstedet i kjelleren.
- Det er perioder hvor jeg ser lite til ham, men heldigvis får jeg vært med ham på en del fine turer, sier Solveig med et smil.
Som magneter på båtinteresserte
For det har blitt noen utstillingsturer de siste årene for å vise fram båtene. I sommer var han på Smøla, hvor de akkurat har stiftet Dyrnesvågen modellbåtforening. Dit skal han snart tilbake for å lære dem å lage modellbåter.
Tidligere har han vært i Tønsberg på modellbåttreff, og han har hatt utstilling på Oslofjordmuseet i Asker, hvor fiskebåtene hans vekket stor oppsikt blant annet båttyper.
- Det virket som folk var aller mest interessert i de gamle fiskebåtmodellene til Arnfinn, sier Solveig, som syntes det var på tide at båtene ble vist fram på Frøya.
Derfor kontaktet hun Galleri Frøyværingen, husflids- og håndarbeidsbutikken på Sistranda, hvor de er opptatt av å ta vare på gamle håndverkstradisjoner.
- På lørdag, i butikkens åpningstid, kan alle som vil komme og se de flotte modellbåtene. De er som magneter på folk andre steder, og jeg vil tro frøyværingene også vil synes det er interessant, sier Solveig.
Lyden av en wichmann
Modellbåtbyggeren kan bruke inntil tusen timer på en båt, og da er detaljene så naturtro at du kan tro det er en "vanlig" fiskebåt, om det ikke hadde vært for størrelsen. Nydelig formede skrog, vakre dekk, rekker og styrhus, flotte leidere og alt hva en fiskebåt hadde. Blåser og garn på dekket, og i styrhuset finner du til og med askebeger og tobakkspakker i miniformat.
- Vent litt, så får du se og høre, sier Arnfinn og finner fram batteri og fjernstyring for å få liv i en praktfull båt oppkalt etter barnebarnet Hedda. Snart høres den nostalgiske lyden av en wichmannmotor, det blir lys i lyskasteren på styrhustaket, og det ryker fra skorsteinen. Alt er så naturtro at selv en minimalt båtbevandret journalist blir mektig imponert.
Selv kaller Arnfinn seg en "småkar" i forhold til mange modellbåtbyggere, men vurderer nå å melde seg på i Nordisk mesterskap i skala modellbåter. Men aller først skal alle øyværinger som har lyst til å oppleve de flotte båtene hans få sjansen til det. Det skjer i sentrum på Sistranda lørdag.