Alt tydet på at det var en pågående tragedie vi så, da det ble oppdaget at havsula som fløy fram og tilbake ved Husøya i Halten hadde et slep av trålposerester hengende etter seg. Nok et offer for forsøplingen av havet. Nok en trist hendelse som kom til å ende med dødelig utfall.
Sånn ble det tenkt, og sånn ender det i nesten alle tilfeller. Har ei havsule først surret seg inn i garn- og notrester, blir den sjelden funnet før den er død. Det har vi sett mange eksempler på også i lokalavisa Hitra-Frøya. Og dessverre er det altfor mange tilfeller av fugler og dyr som ender livet etter nærkontakt med skrot i naturen.
- Jeg tenker med gru på den lidelse denne fuglen hadde før den endelig døde
Minimal sjanse for redning
Denne saken ble annerledes. De som så havsulas triste, hvileløse flygninger ga beskjed til de som ofte var ute i småbåt: Ser du ei havsule på land eller sjøen, sjekk om det er havsula med trålposen!
Sjansen for at den skulle bli funnet før det var for seint, var veldig liten. Også Halten består av en mengde øyer hvor ei havsule kan gjemme seg bort, og det var heller ikke sikkert at det var der den kom til å slå seg ned, når kreftene sviktet.
Nå er det like før sesongslutt
Alle ville se den
Men neste dag var det faktisk en sjøfarer som fikk se havsula, sittende på et skjær. Den stakk på sjøen når han nærmet seg, men hadde ikke lenger krefter til å fly. Med ei båtshake klarte han å få tak i notbiten havsula hadde viklet seg inn i, og fikk den om bord i båten. Vel vitende om at havsulas dolkenebb ikke var å spøke med, tok han den med til land.
Det viste seg at den hadde fått hodet gjennom ei løkke i trålposebiten, og at føttene hadde surret seg fast. På den ene foten manglet det ei klo, og svømmehuden mellom tærne var revnet. Den hadde ikke klart å komme seg løs på egen hånd, men nota var ganske grei å fjerne. Noe utmattet ble den sittende til offentlig skue, da alle på øya ville se den staselige fuglen.
Tvangsfôring som satte spor
Fuglen bar preg av å være utmattet, og det ble foreslått å gi den mat. Det er lettere sagt enn gjort, da ville fugler ikke alltid spiser mat den blir tilbudt, og må tvangsfôres. En ti år gammel gutt fisket opp et par "småmorter" fra sjøen, og avisas journalist "ofret" seg for å få maten i den.
Det gikk som det måtte gå. I det jeg fikk tak rundt halsen på den, vred den på hodet og glefset til over armen min. Men det var havsula som måtte slippe taket først, og i det den gjorde et nytt utfall og gapte opp, smatt fisken inn i nebbet og ned i halsen. Fisk nummer gikk ned på samme vis. Så fikk fuglen være i fred.
I siste liten
Det var ingen tvil om at det gjorde fuglen godt å få litt næring. Trolig hadde den vært forhindret i å fangste i flere dager, og det var sikkert i tolvte time den ble befridd fra trålposen. Hadde det gått en dag eller to til, ville den sannsynligvis ha omkommet.
Forfriskende bad ytterst i havgapet
I stedet fikk den gnisten tilbake etter å ha satt til livs de to små fiskene. Den ble stadig tøffere i utfallene mot forbipasserende, og noen timer etter at den var brakt til land, fikk noen få gleden av å se den ta til vingene. Dermed slapp lokalavisa Hitra-Frøya å skrive om nok et tragisk resultat av marint søppel, men i stedet gi leserne en gladsak.