Marie er ingen nikkedukke

Marie Antonsen har klare meninger om både tobakk, dyr og TV. Og følger Rosenborg tett.

Marie Antonsen trives ved helsetunet i Fillan. 

-Det var tyske soldater på Kvenvær, men ingen dramatiske krigshandlinger. Soldatene var ikke her frivillig, og de oppførte seg ordentli

Nyheter

Marie Antonsen flyttet for drøyt to år siden til helsetunet på Fillan.

– Jeg er født i 1930. Mine seks første år bodde jeg hos farmor. Min far var fisker, men jeg husker ham ikke, for han døde av tuberkulose da jeg var bare ti måneder gammel. Mor giftet seg på nytt, og jeg fikk etter hvert tre søstre og en bror.

Marie giftet seg med Johan Antonsen som gikk bort for 30 år siden. Han var fisker, og hun jobbet over 20 år på aldershjemmet på Kvenvær. Paret fikk to barn som nå er pensjonister. Aud Karin er eldst. Hun gikk postskole og bor i Verdal. Sønnen Johan Marvin bor på Vinjeøra hvor han blant annet har hatt sitt virke på Kontorplan. Marie har både barnebarn og oldebarn.

-Huset på Kvenvær bygget vi på slutten av 1950-tallet. Det har min datterdatter Hege overtatt. Hun er den eneste av mine etterkommere som bor på Hitra, og hun kan ikke tenke seg å bo noe annet sted enn på Kvenvær.

- Hege besøker meg ofte. Jeg er også heldig som har en søster på Fillan. Hun heter Malfrid Knutshaug og hjelper meg med alt.

Krigen

Marie er siste generasjon som opplevde krig i Norge, og krigen er derfor et naturlig tema å snakke om.

-Det var tyske soldater på Kvenvær, men ingen dramatiske krigshandlinger. Soldatene var ikke her frivillig, og de oppførte seg ordentlig. En av dem viste meg et foto av sin sønn på tre måneder som han aldri hadde truffet, og gråt. Det var hjerteskjærende.

-Vi holdt på å sette poteter da vi fikk vite om freden 8. mai. Vi kastet fra oss poteter og redskaper og jublet. Flaggene ble tatt i bruk for første gang på over fem år.

Omsorg

Historien om den tyske soldaten forteller om en kvinne som har medfølelse og omsorg. Da aldershjemmet på Kvenvær var nedlagt, ble det en tid brukt til mottak for unge afghanske gutter som søkte asyl. Noen på Kvenvær hadde fått det for seg at dette ville bli problematisk. Marie er ikke slik anlagt. Hun tok med seg en pose med Twist til aldershjemmet og hilste på. Hun ble reservebestemor og har fortsatt kontakt med noen av dem som bodde der.


Marie er også opptatt av dyrevelferd.

– Vi har hatt mange hunder og har nesten skjemt dem bort.

Hund er ikke det eneste husdyret familien har hatt. En gang i tiden hadde hun og mannen gris i uthuset, noe som ikke var oppsiktsvekkende for et par generasjoner siden.

Marie og Johan Antonsen bygget dette huset på slutten av 1950-tallet. Stedet fikk navnet Vikborg, og er overtatt av datteren Hege. 

 

Samfunnsopptatt

- Jeg følger med i nyhetene og hva som skjer med Rosenborg.

Så spør vi Marie om hun ser noe negativt i dagens samfunn. Hun har et engasjert svar

- Mye sosialt er bortkommet.

Hun peker på TVen og fortsetter – TV og tastatur er ikke det samme som å snakke.

Rett nok er Marie en koselig eldre dame, men noen nikkedukke er hun ikke. Meninger har hun også om tobakk. Hun synes omtalen av røyefaren kan bli hysterisk.

-Jeg begynte å røyke Teddy da jeg var 27. Røyken var et slankemiddel, og jeg har fortsatt og røyke i 61 år. Jeg husker karer som hakket opp skråtobakk og rullet den i gråpapir til sigaretter. De ble 80-90 år gamle. Jeg har fortsatt god pust.

Ros til helsetunet

- Når jeg ikke kan bo hjemme, er det kjempemessig på helsetunet. Jeg får hjelp til alt både natt og dag. Det er snill betjening.

Dette sier ikke Marie uten å mene dette.