Karin på kvinnedagen:

Ubrukelig å være fin

Én ting er jeg i alle fall temmelig sikker på, og det er at kampene neppe blir vunnet på grunn av ansiktsmasker, lipgloss, lange øyevipper og fordi klærne sitter perfekt.

Nyheter

Det er en sånn dag igjen. Klesskapet er fullt, men jeg har ingenting å ha på meg. Ingenting. Kleskapet er ikke fullt lenger heller, forresten. Alle klærne ligger på gulvet, i senga og foran speilet. Det ser ut som det har vært en zoombieapokalypse på soverommet mitt. Skikkelig sinte zoombier som har gått amok og kastet alt rundt seg. Og midt oppi alt dette står altså jeg. Med ingenting å ha på meg. Skinnbuksa, som alltid bruker å være en nødløsning, nei – jeg ser ut som en flodhest. Den blomstrete kjolen, som vanligvis gjør meg glad? Nei, jeg ligner på ei som kan hete tante Olga. Dongeribukse og hvit t-skjorte, da – en klassiker? Nei, den er trang på helt feil steder og jeg føler meg blengfeit. Svart kjole da? Har ikke sko som passer ... Jeg er i ferd med å gi opp og er frista til å hoppe i joggebuksa og innta horisontalen i sofaen, hadde det ikke vært for at jeg lova guttungen kino. Og mens jeg står der i den åletrange skinnbuksa og konstaterer at både rumpe, mage og lår trenger en knallhard diett, kommer han inn. Han har venta utålmodig på at jeg skal bli ferdigskifta, og nå er han mer enn lei. Og med et temmelig oppgitt blikk ser han utover rommet før det ender på meg i speilet: