Da vi møtte den ihuga Liverpoolsupporteren Anders Espnes fra Sistanda tidligere i år, spådde han at favorittlaget hans ikke skulle klare å kjempe om ligagull.

- Jeg tror de holder seg der de er nå, slik at det blir en fjerdeplass, sa han den gangen. Nå har både han og resten av Liverpools supportere øynet nytt håp for seier i Premier League – for første gang siden 89/90-sesongen.

- Fremragende, fin fotball

Men det er ikke bare tabellplasseringa Anders er fornøyd med.

- Nå er det fryktelig artig å være Liverpoolsupporter, altså! Det er artig å se at de utfordrer og har spilleretninga i full fart fremover. Det er ikke så mange støttepasninger, og når motstanderen legger seg bakpå, spiller guttene ballen mye i sin egen banehalvdel for å få ut laget. Når de har fått dem ut, setter de fart og scorer enkelt, sier han entusiastisk.

- De spiller fremragende og fin fotball! Akkurat sånn fotball jeg liker.

Anders har kledt opp barnebarna i - ja nettopp - de karakteristiske fotballskjortene fra Liverpool. Til venstre er Matheo Vatn Espnes, i midten er Milian Vatn Espnes og til høyre er William Espnes

Vet hvordan han skal feire

Anders håper på gull, men han tror ikke på seier i alle de resterende fem kampene.

- Jeg tror nok det blir poengtap, men det tror jeg det blir på de andre lagene og. Så det blir spennende! Jeg har stort håp om seriegull nå, gliser Espnes.

- Og om noen vet av billetter til kampen mot Newcastle, og får meg dit, så hadde jeg reist momentant! Du vet hva de sier... «Om kjerringa hadde flytta ut på grunn av det»... Vel, da må hun bare flytte! Så viktig er det nå. Det helt tullete nå, ler han. Og om det faktisk blir seriegull, vet Anders akkurat hvordan han skal feire.- Da skal jeg tapetsere bilen min i hyllest til Liverpool. Hele bilen! Så om det blir seier, blir det gjort umiddelbart!

Ekstremist

Anders må sies å være en ekstremist når det kommer til engelsk fotball. Det var i 1972 han først ble Liverpool-supporter, og at han ble akkurat det er kun tilfeldigheter.

- Vi hadde nettopp fått fargefjernsyn på Valen. Pappa så på fotball, og det ene laget som spilte var røde. Fargen min er rød. Det er fargen min, det. Det har alltid vært yndlingsfargen, så jeg kunne fort ha blitt Manchester United-supporter istedet. Men på det laget her – her hadde de bart! Og broren min, Oddvar, han hadde også bart. Jeg så så gæli opp til han. Tex Willer, Morgan Kane... Disse hadde jo også bart. Oddvar var en Morgan Kane-kar. Så derfor spurte jeg pappa hva det laget der het. Pappa var ikke så god i engelsk, så han svarte «Liverpol» på godt norsk. Så sånn ble det «Liverpol» for min del, forteller Anders Espnes og smiler.

– Jeg vet ikke hva det er, men følelsene bare kommer. Når voksne karer står og griner for at favorittlaget vinner... Jeg skjemmes ikke av det, sier Anders Espnes.

Verre med årene

Og siden den gang har det vært Liverpool for Anders.

- Hver gang det er hjemmekamp, da er drakten på. Full mondur! Ligger det an til å bli seier, så er det to øl i førsteomgangen og to i andre. Om det ligger dårlig an, smaker ølet jævlig dårlig i andreomgangen og jeg drikker ikke opp en gang. Da blir det ikke det samme.

I følge ham selv har interessen rundt det engelske fotballaget bare blitt verre og verre med årene.

- Det er mye verre nå enn før: De siste fem årene har det galskapen bare økt og økt, og nå er det «hakkanes gæli», ler han.

I supporterbutikken i Liverpool ble det en gang kjøpt utstyr for 17 000 norske kroner.

- Det gikk folk etter meg og plukka og bar for meg. Vi måtte jo selvfølgelig kjøpe en ekstra koffert for å få med oss alt hjem. Men jeg beholder ikke alt selv. Det gis bort til barnebarn og sånt.

Barnebarna inkluderes

For barnebarna skal selvfølgelig også inkluderes i fotballgalskapen. Man kan nesten si at barnebarna blir født med Liverpooldrakta på.

- Barnebarna er ofte her når jeg ser kamp. Han minste sitter i fanget og ser på med meg, men de andre, som er litt større, blir raskere lei av å sitte i ro. Det har også hendt at de har begynt å grine for at jeg slår i bordet og brøler når Liverpool scorer mål, innrømmer Anders.

Forventer å få juling en dag

Men tross det, så er han ikke så ille, påstår han. Ikke i forhold til britene.

- Det har blitt tre turer til England, og det har gitt enorm mersmak. Jeg glemmer ikke da jeg var på kamp mellom Cardiff og Leeds, hvor jeg så en gutt som ikke kunne være mer enn 7-8 år rekke finger og rope «Fuck your mother», mens faren hans stod og klappa han på skuldra. Det var sånn det skulle være, det. Rettelig godgutt, ja... Det er en helt annen kultur der. Det er en del av hverdagen med fotball, mens her hadde det blitt ramaskrik om en gutt hadde gjort det samme.

- Så du står ikke sånn på kamp du da?

- Jeg, nei! Jeg er rolig på kamp. Er med i kampen og lever meg inn, men det er ikke noe styggord altså. Det kan jeg ikke tenke meg til, ler Anders.

- Men det er jo en ting som jeg aldri har klart å legge fra meg, da... Og en dag kommer jeg til å få bank. Før eller senere får jeg juling av Unitedfans (supportere av Manchester United, som er Liverpools største rival, journ.anm.), det er jeg sikker på. Det er en ting jeg har litt stygg språkbruk på. Unitedfans er homoer, sier jeg. Det går ikke an å si sånt! Det må jeg slutte med. Men sånn har det altså bare vært hele tiden, uten at jeg kan svare på hvorfor. Det har bare blitt den lette utveien for meg.

- Er det litt av sjarmen med fotball det og, å terge hverandre om man ikke heier på samme lag?

Sjarmen

- Ja, det er klart. Det er det. Men jeg mener at man skal vinne og tape med samme sinn, selv om det er tungt. Det er bare å komme over det, og se på neste kamp. Jeg blir fryktelig sint når det går dårlig, men ti minutter senere så er det over. Jeg har aldri vært langsint, presiserer Anders.

- Men det verste med fotball er når United scorer mot Liverpool. Spesielt om det er Vidic eller Ferdinand. Når United scorer lette mål mot Liverpool, får jeg skikkelig vondt i kroppen, og da tar det litt lenger tid før det går over. Da tar det tjue minutter, legger han til.

Fotball er følelser

Når vi snur spørsmålet, og spør Anders hva det beste øyeblikket hans med Liverpool er, er han ikke i tvil. Svaret kommer lynraskt.

- Champions League-finalen i 2005. Da vi lå under 3-0. Målene i mot kom raskt, og det var skikkelig bånn i bøtta. Jeg begynte ikke å se andreomgangen engang. Jeg tror jeg smurte på noen brødskiver eller noe. Jeg begynte å se litt ut i kampen, og da ble det plutselig 3-1, 3-2 og 3-3. Da det ble ekstraomganger skjønte jeg at dette kom til å gå veien. Det var helt rått! Når voksne karer står og griner for at favorittlaget vinner... Men sånn er det jo. Jeg skjemmes ikke av det. Sånn er det bare, sier Anders og trekker på skuldrene.

Heller ikke når Liverpools kjenningsmelodi «You´ll never walk alone» runger over Anfield stadion, klarer ikke Anders å holde tårene tilbake.

- Jeg vet ikke hva det er, men følelsene bare kommer. Fotball er følelser. Alle kan slå alle. Også liker jeg det når «underdogs» kommer opp og frem og får til ting. Det er stort, sier Anders.